Lill - Freestylerblogger -

Nr angsten bestemmer

Her om dagen kom jeg over Christine Danckes innlegg om hennes panikkangst. Hun skriver blant annet om hvor redd hun var, for jobben, for kjresten og mennesker generelt. Hun forklarer godt hvordan panikkangsten kan ta over hele livet, noe jeg virkelig kan kjenne meg igjen i. Hun skriver ogs om VG-lista topp 20 tidligere i r, hvor angsten tok over kroppen hennes, men som ikke fikk lov til holde taket. Hun gjennomfrte og opptrdte til og med! Da jeg s det syntes jeg det var kult, men etter lest og skjnt hvor skummelt hun syntes det var og for ikke snakke om hvor redd hun var, s syns jeg det er dritkult! Det str stor respekt kunne trosse angsten sin p den mten, det gjr det virkelig. For jeg vet absolutt hvordan det er.

Jeg har slitt med depresjon siden jeg var tolv, og utviklet angst da jeg gikk p ungdomsskolen. Jeg har hatt en tildels traumatiserende barndom, som preger meg den dag i dag. Uansett hvor mye jeg ikke vil at den skal prege meg, s gjr den det. Jeg har slitt med sosialangst, panikkangst, posttraumatisk stressyndrom, vrangforestillinger og depresjon i mange r. Og i mange av de rene lot jeg angsten bytte ansikt med mitt egentlige jeg. 
Jeg forlot ikke huset med mindre det var midt p natten, jeg grt fordi jeg mtte p butikken, jeg tok ikke telefonen nr folk ringte, jeg sov sjelden. Jeg l kun i sengen og s p serier, og s jeg ikke p serier s l jeg i sengen og hatet meg selv. Jeg grt i mange timer hver dag og nsket at jeg var dd. Jeg ville d fordi jeg ikke klarte leve. Jeg slo meg selv i magen daglig og jeg planla hvordan jeg skulle d. Jeg googlet hvilken mte som var best og kom fram til hva som kunne fungere for meg. Jeg hadde til og med satt av en dato. Heldigvis skulle jeg p kurs i regi av Norsk Folkehjelp den uken, og den dag i dag er jeg evig takknemlig for det. Jeg tror ikke jeg hadde vrt her i dag hadde det ikke vrt for det kurset. Jeg hatet vre der, jeg var redd konstant og grt mye for meg selv, jeg strk til og med, men det knakk meg ikke. Og det utlste noe i meg. Da startet jeg sakte men sikkert bytte ut angstens ansikt med mitt eget igjen. Jeg klarte grave meg opp fra hullet jeg var i. Den dag i dag er jeg nesten oppe, selv om det har hendt vonde ting i senere tid som har gjort at jeg har snublet litt ned igjen, men jeg har aldri vrt p bunnen siden. Og dit skal jeg ikke igjen. Jeg har jobbet hardt for det, jeg har mttet vre rlig med psykologen jeg gikk til og slik lrte jeg meg teknikker for overleve. Depresjonen kommer innom av og til, og jeg er fremdeles ikke hundre prosent frisk fra noe av det, men jeg har kommet langt p tre r. Jeg er en helt annen person og jeg er p et helt annet sted enn det jeg var.

Jeg er stolt av meg selv for hvor langt jeg har kommet. Jeg kan n snakke med mennesker uten srlige problemer, jeg har ingen problemer med behandle pasienter, jeg kommer meg ut, jeg har til og med gtt ned 35 kilo p tre r. Jeg er p et mye bedre sted, med meg selv og andre. Og slik skal det fortsette vre. Jeg har mttet ta noen grep, blant annet mtte jeg nylig slutte i jobben min for kunne fokusere 100% p bli frisk. Men det er greit. Jeg har jobbet masse med ting fra ungdomstiden men jeg m ogs grave dypere. Jeg har en hard jobb foran meg, men det skal jeg takle. Den gamle psykologen min hjalp meg mye. Jeg sa p det siste mte med henne at det er mange mennesker som gr til psykolog, og forventer at fagpersonen skal fjerne alle problemene deres. Jeg kan vre den frste til innrmme at det ville jeg ogs i begynnelsen, men jeg skjnte at g til en psykolog ikke er en "quick fix", de kan ikke fjerne problemene dine. Du har gtt og brt p masse bagasje, kofferter og vesker, s lenge at du vil bare at noen kan bre litt for deg s du kan f en pause. Men en psykolog viser deg hvordan du kan bre bagasjen din ergonomisk riktig. Det er like mye bagasje, kanskje du kan legge fra deg noe i veikanten, men det vil bli lettere bre ved kunne visse teknikker og som sagt; bre ergonomisk riktig.

Da angsten herjet som verst klarte jeg ikke gjre noe av det jeg elsket gjre. Sang er blant annet den strste lidenskapen i livet, men jeg hadde ikke gjort annet enn synge hjemme p rommet mitt siden syvende klasse, det var siste gang jeg sang solo. Angsten var paralyserende og styrte som sagt hele livet. Etter mrket slapp taket for tre r siden s har jeg sunget offentlig fem ganger. Det er kanskje ikke mye, men fy s stolt jeg er hver gang for at jeg klart det. Jeg elsker flelsen av st p scenen og synge for andre mennesker. Jeg er ikke den beste, heller ikke den drligste. Men den flelsen sang gir meg er helt utrolig. Den fyller meg med s stor glede. Dessverre sliter jeg fremdeles med prestasjonsangst og skjelver en del nr jeg synger, men det har jeg ogs funnet teknikker for. Jeg lukker heller igjen ynene nr jeg fler angsten kommer, og det hjelper. N klarer jeg til og med bevege meg med musikken, og det er et stort skritt! Og det er et skritt i riktig retning, retningen jeg vil g i livet.

Christine Dancke har ftt meg til tenke at litt angst skal ikke f hemme meg i drive med det jeg har mest lyst til. Angsten skal ikke styre meg. Iallfall ikke for alltid. Som nevnt tidligere, det str stor respekt og trosse angsten sin for st p selveste VG lista. Det ga meg nytt hp da jeg leste innlegget. Det gjr godt nr andre, ikke minst kjente mennesker kan vre pne om slike ting. S tusen takk til deg for at du valgte dele det. Det var tft og stort gjort.
Og kan Christine Dancke med hennes angst klare det, s kan jeg med min ogs!

Tiden vil vise

Jeg skriver ikke s ofte her lenger, men noen ganger s fr jeg bare snn trang til oppdatere, skjnner? Jeg er innom en gang i blant, bare snn for ha sjekka sta. Jeg scrollet nedover p bloggen min og det er ganske vondt se s mange triste ting. For de fleste siste innleggene mine er triste. Og det er jo en grunn til det, nettopp fordi de siste tre rene av livet mitt har vrt preget av kjipe ting. Jeg har mistet et menneske som betyr s mye for meg og jeg har mistet tre av mine vakreste. Og bloggen har vrt et godt verkty i disse situasjonene. Det hjelper bare rable ned en haug med flelser og lese det om igjen og om igjen. Det hjelper meg i senere tid, for da ser jeg hvor langt jeg har kommet. Og det er fint. At alle muskler i kroppen ikke gjr like vondt hele tiden lenger. At jeg fler meg litt som meg selv igjen. Vi fr se hvor lenge det varer. Oliver, katten min, har vrt hos veterinr de siste dagene Han sliter med bena sine og vi har enda ikke funnet ut hvorfor. Noe som holder meg vken og bekymringsfull. Jeg vil ikke miste han ogs. Jeg kjenner jeg er ganske lei det og vil gjerne beholde de jeg har i livet, i hvert fall en stund til. Vi skal til veterinr igjen i morgen, s fr vi se hva de sier.

Ellers jobber jeg en del. Trener, lagt om kostholdet har jeg gjort. Siden desember har jeg mistet snart 20 kilo. Ikke spr meg hvor jeg har lagt dem, kanskje jeg holder dem av til senere. Prver vedlikeholde vennskapene mine. Ordner opp i konomien. Ting gr greit, akkurat i dag. S hper jeg at det holder seg greit.


Greit er fint.

//til neste gang

Min

Jeg har lenge trodd at det ikke var noen der ute for meg. Jeg var forberedt p leve livet alene, sammen med kattene mine. Jeg var faktisk s forberedt at jeg lukket ynene og nektet tro p at noen kunne bry seg skikkelig, da denne personen kom inn. Jeg hadde levd livet i skyggene i flere r, og jeg hadde lagt fra meg lysten til bli sett, men her var det noen som ville se meg. Sklart reagerte jeg med frykt, for jeg var sikker p at jeg skulle bli forlatt og ikke sren om jeg skulle bli sret frst. Det hres kanskje smlig ut, men hvis man har levd det livet jeg har levd, med en veldig ustabil barndom og ustabile mennesker som kommer og gr, s vil man g inn i noe forberedt. Jeg dro, og trodde jeg hadde det kjempe bra, men innerst inne visste jeg at det var lgn. Innerst inne visste jeg at dette, dette var noe tenke over, dette var noe som kunne vare, dette var noe som kunne vre ekte. 



Jeg nsket jo s gjerne bli sett, men jeg var s utrolig redd for det skelyset, vre "the center of attention", siden jeg sjelden eller aldri har vrt det. Jeg er glad i gi og er ikke vant med f tilbake, da jeg ofte ikke vil ha fokuset p meg og nekter f tilbake. Med denne personen s fikk jeg oppmerksomhet og kjrlighet p en helt annen mte enn jeg noen gang hadde opplevd. Og det skremte vannet av meg. S jeg rmte. Jeg stakk av og gikk tilbake til det trygge og det vante. Ensomheten. Det funket jo, en stund. S begynte vi prate igjen, og jeg kjente savnet stikke i hjertet. Og den kvelden forstod jeg hva jeg faktisk holdt p miste. En ufattelig gavmild, snill, omsorgsfull, nydelig og herlig jente som ville meg alt godt og som var der for meg uansett hva det mtte vre. Og jeg tenkte for meg selv at dette kaster man ikke bort. Her er det noe.

                  

Jeg blir sett. Jeg blir hrt. Mine meninger betyr noe, jeg blir mtt med respekt. Det er noen som vil mitt beste og mer til. Det er noen som er for gode til vre sanne. Og jeg kan ikke fatte at jeg er s heldig ha en snn person som jeg stolt kan kalle for kjresten min. Hun har ftt meg til pne meg, noe jeg hadde bestemt meg for ikke gjre. For jeg kan vre litt tff i trynet, men jeg er et veldig srbart og flsomt menneske, som har gtt gjennom nok til fylle fem liv. Men hun ser forbi det. Hun er tlmodig, det skal hun ha. For hun har kjempet, hun har grtt, hun har hpet. For innerst inne visste hun. Og hun fikk rett, som vanlig. Og det gjr meg ingenting. For selv om livet har nok en gang gitt meg en skruball, og denne kanskje verre enn noen gang, s er jeg lykkelig. For jeg har funnet den som passer for meg, og jeg hper hun synes jeg passer for henne, for jeg elsker henne. Og hun betyr s mye, faktisk s mye at jeg er livredd for miste henne. At hun en dag finner ut at nok er nok. Men slik kan jeg ikke tenke. For her og n er det som betyr noe. Jeg savner broren min mer enn ord kan beskrive, men jeg er s takknemlig for at hun str i dette med meg. Jeg vet ikke helt hvor jeg hadde vrt dersom det ikke hadde vrt tilfelle. Jeg tror ikke p skjebnen, men hvis det er noe som kan ligne p det, s tror jeg det var forutbestemt at vi skulle finne tilbake til hverandre. Og det er jeg s takknemlig for. 



Jeg elsker deg, Veronica. Du gir meg s mye, og du tar s godt vare p meg. Du er fantastisk. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten. Og jeg hper s inderlig du fler at jeg gir deg noe tilbake og at du er glad i meg ogs. Noe jeg er ganske sikker p. Vi kommer nok til vre uenige, vi kommer nok til bli sinte, men vi kommer ogs til vre enormt glad i hverandre. Det er jeg sikker p. Du er s st, s morsom og s utrolig vakker. Jeg er s heldig som har deg. Takk for alt du gjr og for alt du er.

Brev til deg

Kjre, Bjrn-Morgan. Du var en fantastisk person, og jeg vil gjerne fortelle hvordan jeg s deg, som vokste opp med deg som bror. 
 

Fra jeg var liten s har jeg alltid sett opp til deg. For meg var du helt spesiell. Du hadde ditt og stri med, men likevel tok du deg tid til hre p sstrene dine. Jeg husker vi spkte med at det mtte st et alle velkommen skilt et sted, siden huset alltid var fylt av dine og Madelns venner. Jeg husker jeg pleide se p deg p avstand og beundre deg. nske at jeg var noen r eldre slik at jeg ogs kunne forst sprket deres, for jeg forstod ikke ungdomssprk. Jeg var s misunnelig p vennene dine siden de fikk kjenne deg p den mten, mens jeg kjente deg p lillesster mten. Og jeg var s mye yngre enn deg, slik at vi hadde ikke s mye prate om, men jeg vet du alltid var der for meg. Hvis noen plaget meg s kunne jeg fortelle det til deg eller Madeln, og dere tok saken i egne hender. Jeg husker deg som en s beskyttende bror og person. Du var s opptatt av at alle skulle ha det bra. Noen netter, nr jeg ikke fikk sove og ikke ville vekke lillessteren min, lp jeg ned alle trappene til kjelleren hvor du hadde rom, og satt og s p deg spille hele natten. Jeg spurte om spillet du spilte og du svarte. Og jeg satte s stor pris p det, for det var vr egentid. Ingen venner, ingen andre i familien. Bare du og jeg. 
 

Vi pleide reise p ferie til Slen p sommeren, og jeg kikket alltid mot bilen foran, for der satt du, med bena hengende utenfor vinduet med de karakteristiske tennissokkene dine og musikken p full guffe. Jeg kjente igjen p flelsen av misunnelse, for du var med de store barna, mens jeg var med de sm og jeg nsket for alt i verden vre med dere. Jeg ville s gjerne vre en av de kule som fikk henge med storebroren sin. rene gikk og du flyttet ut, det var da vi mistet en stor del av kontakten vr. Du flyttet til Bergen og senere Oslo, og jeg var i ferd med vokse opp og f egne venner, og misunnelsen ebbet ut ettersom jeg fikk min egen vennegjeng. Men savnet etter deg var alltid der. Men du kom hjem fra tid til annen og jeg minnes en kveld vi hadde Marita p besk, og vi tre satt en sen kveld ved pc-en. Hr n, s skal jeg vise dere en fantastisk lt, sa du og Marita og jeg ventet spent, og ramlet omtrent av stolene vre da vi hrte det var Profferson med En evighetssmaskin. En annen kveld du var hjemme husker jeg du fortalte meg at den beste mten torturere deg p, var sette p en sang som het Crazy og binde deg fast til en stol, for du kunne virkelig ikke fordra den sangen, da lo vi ogs s godt og jeg kjente et stikk av savn fordi jeg fikk se deg s sjelden, og vi hadde det s gy nr vi var sammen. 


S, for noen r siden, kom du hjem til mor og far. Jeg husker jeg var s nervs for se deg, og s utrolig spent. Jeg hadde ikke sett deg p to r og var spent p hvordan du s ut, for mor sa du s s frisk ut. Og det gjorde du. Jeg mtte holde trene i sjakk da jeg fikk se deg, for du var s flott. Og du smilte det flotte, gode smilet ditt og du humret den fine brummingen din. Endelig, tenkte jeg. Her er du. Jeg husker ogs mor spurte deg om det var fint se ssteren sin igjen, og du svarte ja, det ga meg en s god flelse, siden vi ikke er biologiske ssken. Men det betydde alt i verden at du s p meg som din sster, for du har alltid vrt min bror i mine yne. Etter det hadde vi flere samtaler. Vi kunne snakke langt og lenge om livet, menneskene i det og hendelser som skjedde i verden. Det var som alt falt p plass, for du og jeg tenkte akkurat likt. Vi s dilemmaer fra alle sider, prvde forst p en fornuftig mte og ikke reagere med sinne, og det var s deilig ha en person som var s lik meg. Vi var to versjoner av samme person, rett og slett. 


Jeg husker vi skulle i 70-rslaget til mor, og jeg gledet meg ekstra mye fordi du skulle komme, og jeg hpet jeg fikk pratet med deg. Og jeg fikk mer enn jeg hadde hpet p, for vi holdt sammen nesten hele kvelden. Vi satt ved siden av hverandre og snakket med de som var der, men vi fikk ogs pratet alene. Og du fortalte meg at du ikke var s glad i musikk og du lo da jeg gispet, siden jeg er s glad i musikk. Den du stort sett hrte p var gjerne Eminem. Den kvelden betd s mye for meg. Vi lo og tullet, og det var frste gang jeg var gammel nok til drikke sammen med deg, og jeg fikk endelig flelsen av at n, n var jeg en av de kule som fikk henge med deg. 


Jeg husker ogs godt en varm sommerdag, i fjor. Jeg skulle inn til Oslo, og jeg spurte alltid deg om du ville mtes, og det ville du denne dagen. Jeg hadde aldri vrt i Oslo alene fr og jeg var livredd mens jeg satt p toget innover, men du roet meg med at du ville mte meg med en gang jeg gikk av. Toget stoppet og jeg gikk opp p Oslo S og ventet, mens jeg kikket nervst rundt p menneskene rundt meg. Jeg var midt i tanker om at Oslo mtte vre verdens skumleste by da noen plutselig tok tak i siden min og ropte b!. Jeg skvatt snn at jeg hoppet rundt, og der sto du og skrattlo, og jeg begynte le jeg ogs. Hele dagen gikk vi sammen og du viste meg den vakre siden av Oslo jeg aldri hadde sett fr. Du fortalte meg hvor du pleide vre og hvilke plasser du anbefalte meg unng. Vi vandret opp og ned Karl-Johan og pratet, og det var s deilig ha deg helt for meg selv en hel dag. Det var bare deg og meg. Jeg flte meg s hel nr jeg var sammen med deg. Akkurat som om alt ga mening. Da vi gikk nedover Karl-Johan igjen s vi p de forskjellige ordene som ligger spredt p bakken. Vi leste hyt for hverandre de vi syntes var fine, og lo av de vi syntes hrtes fjollete ut. 


Norge er et fritt land, befolket av ufrie mennesker.
 

S kom vi til et torg og jeg stoppet opp. Du spurte meg om hvorfor, og jeg fortalte at det var fordi jeg hrte en sang som jeg elsket. Du spurte om tittelen, og jeg sa dust in the wind og fortalte kort om hva den handlet om. Du lyttet til hva jeg sa da jeg fortalte min relasjon til sangen, og da jeg var ferdig og fortelle, sto vi begge to i stillhet og lot musikken skylle over oss. Plutselig tok vi til og rote rundt i hver vre lommer etter smpenger. Du fant fram en haug med mynter, mens jeg nlende ga deg mine seks kroner. Du s p meg med skeptiske og lattermilde yne, og jeg fortalte deg leende at jeg ikke hadde vane for g rundt med mynter. Da fortalte du meg at du alltid gikk rundt med mynter, slik at du kunne gi til gatemusikantene og kunstnerne, slik som han vi ble stende og se p i en halvtime. Og du ga meg alltid litt informasjon om disse menneskene, eller noen av plassene og butikkene vi gikk og s p. Jeg skulle dra for mte en venn, og da jeg skulle g, tok du vennen min i hnden og introduserte deg som broren min, og jeg kunne formelig kjenne stoltheten boble over i kroppen min. 


Jeg husker du var hos meg, 27 desember i fjor. Jeg skulle holde tredje juledag middag for nesten hele familien, og jeg var s stressa og lp att og fram for f det til bli perfekt, mens du tok det med strlende ro og roset meg for maten, og spesielt den hvite sausen. Den elsket du. Og bare tilstedevrelsen din fikk meg til stresse ned, for du pratet meg gjennom det. Og gjennom hele middagen roset du meg og jeg hrte p deg fortelle om livet ditt, vennene dine og alle reisene du hadde vrt p, og de du skulle p. Du hadde s mange planer at det er litt vanskelig huske alle, men jeg husker spesielt iden din om en nettside for e-sigaretter. Man kunne formelig se stjernene i ynene dine for dette prosjektet. Dette hadde du s stor tro p, og jeg hadde s stor tro p deg. Jeg hadde troa p at livet ditt gikk rette vei, og jeg var s stolt av deg, for hva du hadde ftt til og for den personen du var.


Men slik ville det ikke bli, for livet hadde andre planer for deg. Plutselig var du ikke lenger her. N kan jeg ikke ringe deg og snakke med deg i timesvis. N sitter du ikke lenger i stolen hos mor og far nr jeg kommer p besk. N har jeg ingen som forstr familien vr p samme mte som meg. N er en del av meg borte. Verden er ikke lenger den samme, og Oslo er ikke lenger en vakker og flott by. Jeg har mistet min rdgiver, min bror og min halvdel. Og vennene dine og resten av familien har ogs mistet deg og sine versjoner av deg. Det fles som jeg famler rundt i mrket, uten ha noe stdig holde meg til. Smerten er s vond og trene s mange nr jeg tenker p at du faktisk ikke er her mer. Hva skal jeg gjre n? Hvor skal jeg g? Og hvor er du? Jeg nsker bare at det ikke skal vre sant, vr s snill.. Si at det ikke er sant. Jeg vil ikke innse det, vil ikke skjnne. For da blir det virkelig. Jeg vil s gjerne ha deg tilbake. Hjertet mitt knuser nr jeg tenker p at jeg m leve resten av livet mitt uten deg. Mine fremtidige barn fr aldri kjenne deg, mine never vil ikke huske deg. Men vi skal fortelle dem. Vi skal hedre minne om deg, som var s god, s forstelsesfull og s flott. Ta vare p Gonga og Joja til jeg en dag ogs kommer. Jeg vil savne deg for alltid. 


Sov den beste svnen, min kjre, vakre helt. 

Jeg elsker deg. 

 

Hilsen din strste fan, Kine. 

Er det fordi jeg er feit?

Ok, kanskje litt misvisende tittel, men dette har plaget meg lenge. Og jeg er heller ikke desperat etter verken kjreste eller oppmerksomhet, bare s det er sagt. Dette er et tema som har, som sagt, plaget meg lenge, og n spr jeg ut til folket.

I mange r har jeg hatt drlig selvtillit, og ikke minst; drlig selvbilde. Jeg har latt samfunnet bestemme hva jeg skal fle om meg selv og hvordan jeg skal se p meg selv. I dagens samfunn er det ikke greit vre overvektig. Det er usunt, ekkelt og det plager folk. (Helt rlig ser jeg ikke hvordan det kan vre deres problem, men dere skjnner kanskje hvor jeg vil)

Mange jenter har null problem f oppmerksomhet fra menn, eller f seg kjrester. Selv fikk jeg ikke kjreste fr jeg ble atten r gammel. Jeg har ikke vrt tynn siden jeg begynte i frste klasse, jeg har vrt relativt overvektig og i mange r ga jeg blaffen i hvordan jeg s ut. Jeg gikk i akkurat det jeg selv flte for. Dette kan kanskje ha bidratt til at noen fra det andre kjnn aldri s min vei, for man skal jo gjerne se litt ordentlig ut, men er det ogs fordi jeg var overvektig? Den tanken har jeg alltid hatt i bakhodet, uansett hvor langt p veien til bedre selvbilde jeg har kommet. Jeg bryr meg mer om hvordan jeg ser ut n, jeg gidder kle meg ordentlig, ta p meg litt sminke og jeg snakker med mennesker. Mye mer enn jeg gjorde fr. Jeg har blitt en ordentlig koselig jente! Men likevel, s virker det ikke som jeg er "bra nok" til vre i et forhold med. Ikke at jeg har et stort behov for det, men det hadde vrt hyggelig bli latt merke til, og at noen hadde vrt interessert i mer enn bare sex, om dere forstr. Det skjer ikke hver dag det heller, men hvis det er noen som viser interesse; s er det kun for det, ikke noe mer. Og man fler seg p en mte litt teit hvis man hper p noe mer ogs! For i flge dagens samfunn; hvordan skal noen kunne elske deg nr du ikke elsker deg selv nok til kunne ta vare p deg selv?
Jo da, det spise sunt og trene er jo ta vare p seg selv, men for mange s er det altfor hyt oppe p stigen. Det er mange andre trinn man m ta fr man kan ta tak i disse, skjnner du? Det er ikke alltid svart og hvitt, noen ganger er det store grsoner ogs.

Jeg hrte av ei venninne for en liten periode tilbake at menn ikke bryr seg om du er overvektig, dersom de kun er ute etter et one night stand. Jeg kjenner egentlig jeg blir litt irritert, for er man bare bra nok til det, men Gud forby dersom du hadde ftt flelser for jenta, for hun er jo overvektig? Er det riktig tankegang da? Det er virkelig ikke snn det burde fungere. Hvis man hadde giddet tatt seg bryet med bli kjent med menneske under all vekta, s vil du se at hun er den som bryr seg mest og viser det, tenker p dine behov og elsker deg kanskje hyest. Og hva hvis hun sitter med denne vekta p grunn av ting som har skjedd med henne i fortiden, men hun trenger bare en som pusher henne litt? En som kan se skjnnheten hennes fra innsiden, men som likevel har nok bein i nesa til sprre om dere kan g en tur i ny og ne, eller spise litt sunnere? Ja, det er et srt tema, s absolutt. Og jeg vet alt om det. Det er kjipt nr andre mennesker ppeker at du har et problem, men hvis du forteller at du ikke er fornyd med hvordan du ser ut, og noen er villige til hjelpe deg, s er det gullbilletten.

Og kanskje er det slik at dette er det eneste problemet hennes? Alle kommer med bagasje, det er det ingen tvil om. Du kommer ikke unna, selv om du gjerne skulle nsket det. Og kanskje er det slik at dere kunne ftt det fantastisk bra sammen? Kanskje hun er den rette? Kanskje dette er kvinnen du skal leve resten av ditt liv med? Men du tr ikke satse, tr ikke prve, tr ikke se det fra den siden; fordi hun er overvektig. Du velger henne bort med det samme. Hva er det for en holdning? Vel, jeg kan si s mye som at det erfeil holdning.
Klart, vi har alle vre preferanser, men jeg sier bare; tr satse. Tr vge. Hun er ikke et misfoster fordi hun har tatt feil valg i livet. Tenk litt p det.

Jeg er ADHD, og ADHD er meg.

Det er mange som synes ADHD er skummelt. At mennesker med ADHD er rappkjefta, ukontrollerbare, sliter med sinneproblemer, er hylytte eller dumme. Denne "stereotypen" er forferdelig irriterende, mest fordi den veldig ofte ikke stemmer. Jeg er ganske s lei av bli satt i den bsen, derfor ville jeg lage noen punkter om hvordan ADHD pvirker meg og kanskje oppklare en ting eller to:

Bildekilde:

- Jeg blir fort ukonsentrert. Hvis det er noe jeg ikke interesserer meg for, s vil jeg ikke klare konsentrere meg om temaet. Lysten er der, men jeg fr det rett og slett bare ikke til. Jeg er fl til slutte midtveis, nettopp fordi jeg ikke klarer holde konsentrasjonen og/eller interessen i live.

- Jeg glemmer ting. Utrolig fort. Du kan si en ting til meg, og jeg vil mest sannsynlig glemme det i lpet av fem minutter. Jeg mener det ikke, men det foregr utrolig mye annet i hodet mitt og jeg tenker p s mye mange andre ikke gjr, og da kan jeg glemme det du har fortalt meg. Ha dette i bakhodet nr du tar opp noe du har nevnt for meg.

- Jeg klarer ikke bli ferdig i tide. Jeg skal gjre en million ting fr jeg er klar til dra. Jeg er kronisk for sent ute, nettopp fordi jeg skal gjre s mye forskjellig fr jeg skal noe. Jeg skulle gjerne hatt brettet klrne, kost med katten, ryddet kjkkenbordet eller sjekket ut den sangen frst.

- Jeg har en sinnssyk viljestyrke nr jeg frst vil. For eksempel, jeg var utrolig glad i kjtt, men jeg nsket slutte og har aldri frivillig spist kjtt siden, og jeg tviler p at jeg noen gang vil. Det var hardt, men jeg fikk det til. Og har jeg frst bestemt meg for noe, da kan du banne p at jeg kommer til fullfre med glans. Skal jeg frst gjre det, s skal jeg vre best.

- Jeg lever i net. Jeg tenker ikke s mye p fortiden, jeg tenker heller ikke mye p fremtiden. Jeg lever i ntiden, og kan ha vanskeligheter med avtale noe som er langt fram i tid.

- Jeg er elendig i organisere livet mitt. Jeg glemmer avtaler, glemmer mter, glemmer betale regninger, glemmer spise. For jeg har jo selvsagt en million andre ting jeg m gjre frst! Og jeg glemmer organisere det. Jeg skriver det ikke ned eller lagrer det p telefonen, for det har jeg selvsagt glemt gjre.

- Jeg har humrsvingninger. Jeg kan vre utrolig glad, og s kan jeg bli helt stille. Det er ikke ndvendigvis noe i veien, men humret mitt er en eneste stor berg og dal-bane, og det gjr meg sliten. Ha forstelse. Jeg gr sikkert gjennom fem forskjellig humr i lpet av en time, og det kan vre utmattende, Jeg kan plutselig komme til tenke p noe, eller jeg reagerer p noe noen rundt meg sier. Jeg kan bli illsint for noe jeg leser p nettet, eller jeg kan grte for noe jeg ser p tv. Det skal mye til fr jeg blir sint p de rundt meg, men blir jeg sint s har jeg mest sannsynlig en god grunn og jeg kommer til fortelle deg hvorfor.

- Jeg er alltid rlig der det passer seg. Jeg vet nr jeg m ty til en hvit lgn, og jeg vet nr jeg m vre rlig. Spr du meg om noe personlig, s vil jeg mest sannsynlig svare rlig. Jeg legger ikke lokk p ting, og er du ufin mot meg s kan du vre sikker p at jeg kommer til fortelle deg at jeg ikke aksepterer det. Jeg kan ikke fordra urettferdighet og det skal jeg srge for at du vet, dersom du er urettferdig mot meg eller andre.

- Vr rett p sak med meg. Ikke gi meg en haug med beskjeder om hva jeg m gjre, eller hva vi skal gjre, da gir du meg bare enda mer kaos i hodet enn det jeg allerede har. Ikke hell bensin p blet. Gi meg klare beskjeder, og repeter gjerne, men hvis jeg sier jeg har skjnt det, s har jeg skjnt det. Og jeg spr ikke om og om igjen for irritere deg, men jeg vil gjerne skjnne hva jeg har ftt beskjed om.

- Ikke snakk til meg som jeg er dum. For det er jeg absolutt ikke. Selv om jeg trenger f beskjeder flere ganger, betyr ikke det at jeg ikke kan noe. Jeg vil bare gjre det helt riktig og vre helt sikker p ting fr jeg gjr noe. Selv om jeg har en diagnose, gjr ikke det meg dum. Mest sannsynlig er jeg en ganske god ressurs, siden jeg ikke vet nr jeg skal gi meg.

- Jeg lar vre tenke p vonde ting. For at jeg skal kunne klare st opp hver dag, s kan jeg ikke tenke p alt det vonde som har skjedd meg. Jeg skrur det p en mte av, slik at jeg skal kunne fungere i hverdagen. Det betyr ikke at det ikke har hatt en innvirkning p meg, men for at jeg skal overleve s vil jeg ikke tenke p det. Det er ingenting jeg kan gjre med det likevel, da er det lettere la det ligge. Det er en flott ting med ADHD; man finner alltid noe konsentrere seg om og glemme tankene i samme slengen.

- Jeg er en veldig forstelsesfull person, men noen ganger kan det virke som jeg ikke forstr deg. Jeg har n mte gjre ting p, du har en annen. Noen ganger det vanskelig for meg akseptere dette, og jeg kan bli irritert dersom du ikke tenker p samme mte som meg. Dette har litt med impulskontroll gjre, for min impuls er bli sint, men det gir seg fort, det kan jeg love deg. Jeg m bare ha litt tid til akseptere det.

- Jeg har tankekjr. Jeg er alltid redd for hva folk mener eller tenker, og da kan jeg virkelig dra meg selv ned p grunn av det. Jeg er opptatt av bli akseptert. Noen ganger klarer jeg heller ikke helt skru av tankene mine og da kan jeg vre vanskelig f kontakt med. Tankene tar overhnd og slipper ikke taket, og da trenger jeg tid. La meg vre i fred litt, s kommer jeg sterkere tilbake.

- Jeg m bevege meg. Beklager, men jeg klarer ikke sitte i ro. Jeg m alltid bevege en eller annen kroppsdel, med mindre jeg sover. Jeg m riste p benet, riste p kulepennen, tromme med hendene eller snurre p en flaske. Jeg vet det er irriterende, men jeg er konstant rastls, det er forferdelig slitsomt holde det inne.

- Jeg sliter med svn. For meg er det ikke bare legge om dgnet, legge meg og st opp tidligere. Noen personer med ADHD har ikke s god produksjon av melatonin som mange andre har, derfor blir ikke hjernen trtt. Det vil si at jeg kan ligge vken i 4-8 timer fr jeg til slutt sovner av utmattelse. Ja, jeg har prvd omtrent alt, og dine tips hjelper dessverre ikke.

- Jeg skal klare selv. Det hres kanskje barnslig ut slik jeg skriver det, men for meg s er det viktig at du lar meg prve selv. Jeg kan ikke fordra nr folk skal ta over ting jeg allerede er i gang med. Jeg m omstille hjernen min til den oppgaven jeg skal gjre og noen ganger kan dette ta litt tid. Noen ganger tviler jeg ogs p mine evner ovenfor oppgaven jeg skal gjre, dette kan ogs ta litt tid, men jeg vil gjre det. Og jeg skal gjre det. Selv.

- Jeg m omstille hjernen min. Hvis jeg har en avtale og jeg har ftt spesifikk informasjon om hva vi skal gjre, s er hjernen min innstilt p dette. Hvis noen da kansellerer eller gjr om p dette, s m jeg gjennom en stor prosess for omstille. Dette kan ta litt tid, og jeg kan virke sint, og det kan jeg ogs bli. Jeg er s innstilt p n spesifikk ting, og jeg liker ikke nr dette endres. Da kan jeg bli irritert, for det tar s mye av meg nr jeg m endre kursen, men husk at jeg er ikke sint eller irritert for alltid. Det gir seg ganske fort.

- Jeg er et vanemenneske. Dersom du kjenner meg personlig, vil du kanskje si at dette ikke stemmer helt, men innerst inne s er jeg det. Og jeg kan ikke fordra endre p mine vaner. Dette henger litt sammen med punktet over. Jeg liker ikke forandringer, og jeg kan bli utrolig lei meg fordi dagligvarebutikken jeg har handlet p i mange r, skal legges ned. Jeg kan bli sint hvis det ommbleres hjemme. Jeg kan bli sint dersom noen har kjpt en ny type bordsmr. Jeg er glad i de tingene jeg er vant med. Det betyr ikke at jeg er pen for forandringer, jeg vil bare helst ikke ha noe med dem gjre, iallfall ikke i begynnelsen.

- Ikke bli lei deg dersom jeg ikke vil vre med deg. Det foregr s mye i hodet mitt hele tiden, og noen ganger trenger jeg alenetid for bytte ut deler og smre p olje, for gi det et bilde. Det er slitsomt vre meg hele tiden, og da trenger jeg pause fra alt. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i deg eller at jeg ikke er glad i vre med deg, men for at jeg skal fungere s har jeg som sagt behov for bytte ut litt deler og lade batteriene mine.

- Har jeg bestemt meg for noe, s skal det gjennomfres. Noen ganger har jeg behov for stoppes. For jeg kommer ikke til gi meg fr jeg er ferdig. Det vil si at jeg glemmer grunnleggende behov som svn og mat. Jeg har til og med fem ekstra batterier og sikkert sju gir slik at jeg kan holde p i en evighet, men det er ikke bra for meg. Hvis jeg gr inn for noe, s gr jeg s intenst inn for det, og da sliter jeg meg helt ut.Jeg har ingen stoppeknapp.

- Jeg fler meg ofte ikke bra nok. Fordi jeg har en diagnose jeg ikke helt er komfortabel med, s vil jeg alltid prve bevise at jeg er som alle andre, men jeg vet at jeg er litt annerledes. Og det fles ikke godt vre annerledes, det fles ikke bra nok for samfunnet. Jeg fler ikke jeg fr til det jeg skal gjre, jeg fr ikke konsentrert meg eller hjernen min vil ikke konsentrere seg. Jeg slr utrolig hardt p meg selv, s jeg trenger ikke andre til gjre det samme. Jeg vil alltid prve gjre mitt beste og nr mitt beste ikke er godt nok, kan jeg bli utrolig lei meg og sint.

- Jeg kommer ikke til avbryte deg nr du snakker, men jeg vil avbryte meg selv nr jeg snakker. Jeg kan komme p noe annet og si det uten tenke meg om, eller jeg ser noe som jeg m si noe om. Dette kan kanskje bli litt forvirrende for de rundt meg, men for meg er det naturlig. Det er slik hjernen min opererer.

- Jeg har mange lidenskaper. Jeg har alltid tusen baller i lufta, men jeg greier ikke ha kontroll p de. Jeg interesserer meg for utrolig mye; musikk, dyr, interir, mennesker, medisin, bker, teknologi, og jeg er alltid interessert i hre om nye ting jeg ikke vet noe om. Jeg suger til meg s mye kunnskap jeg kan, for jeg elsker lre, men dersom hodet mitt ikke synes det er interessant, s ikke bli lei deg. Jeg vil alltid prve.

- Jeg fr ikke alltid med meg det du sier. Beklager, men noen ganger s ramler jeg ut av samtalen vi har. Jeg mener s absolutt ikke gjre det, men det skjer. Ofte. Jeg vil alltid prve hente meg inn, men det er ikke alltid jeg fr det til. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg, men det bare skjer. Og stol p meg; det er flaut og det er ikke gy nr du nevner det.

- Jeg bryr meg. Mye. Jeg bryr meg om interessene dine, dyrene dine, familien din. Jeg husker det du forteller meg, og vil alltid prve finne noe som gjr deg glad. Jeg vil alltid prve gjre deg til lags, og dette kan bli forferdelig slitsomt dersom jeg er med mennesker med sterke meninger. Jeg vil det beste for alle og det er ikke alltid like lett. Da kan jeg bli frustrert, men gi meg tid.

- Jeg er ubestemmelig. Jeg vurderer ting fra alle vinkler, og jeg syns det er utrolig vanskelig sette ned foten og faktisk bestemme seg for noe noen ganger. Det kan vre store ting og det kan til og med vre hva jeg skal ha til middag. Det kan vre slitsomt for andre, men det er kanskje enda verre for meg, for jeg vil kunne peke p en farge som jeg vil male stua i uten mtte vurdere femti andre, for eksempel.

Dette er min versjon av ADHD. Det er en kamp hver eneste dag. Det er mye fram og tilbake, opp og ned og sikk sakk, og helt rlig finner jeg ikke mye positivt med diagnosen, men jeg vet om mange som syns at ADHD har formet dem til en bedre person og at det har beriket livene deres, og det er godt at noen har et positivt syn p det.

Din versjon er kanskje annerledes, eller s er kanskje din ganske lik. Det finnes mange forskjellige versjoner av denne diagnosen, men jeg ville dele min slik at mennesker rundt meg kan forst meg litt bedre. Hvis du kjenner noen med ADHD og kjenner igjen noe av det jeg skriver s vis de gjerne dette. Det kan vre godt vite at man har noen som gr gjennom det samme som en selv. Og hvis du som leser har ADHD; ikke tenk p det som en byrde slik jeg har gjort. Embrace it. Aksepter den som en del av deg.

Jeg er ADHD, og ADHD er meg.

Takk for at du leste.

Kilde: http://www.adhdnorge.no/index.asp?id=88320

Les mer om ADHD her.

Er det ikke nok n?

N har jeg bret rundt p dette en stund og siden jeg er s drlig p og fortelle andre hvordan jeg egentlig fler det, s har jeg funnet ut at det skrive hjelper meg. Enten det er gjennom skrive ned tanker og flelser eller sangtekster. Og n kjente jeg at jeg virkelig trengte skrive litt.

Siden jeg sist publiserte et innlegg her inne har jeg mistet to katter. Sist gang hadde hjertet mitt knust. N har det knust igjen. To ganger. Helt rlig fatter jeg ikke hvordan jeg fremdeles klarer st oppreist. Hvordan jeg klarer reise meg, igjen og igjen. Det virker som om det er min skjebne. Mitt lodd i livet; oppleve mest mulig forferdelig og miste de jeg er mest glad i. Jeg har mistet tre uerstattelige individer, i lpet av litt over et r. Mesteparten av de jeg har vrt glad i, hatt tillit til, elsket av hele mitt hjerte, har ddd fra meg. Jeg er etterlatt alene, og det forventes at jeg skal sprette opp som en gummiball, brste stv av skuldrene, knekke opp ryggen og fortsette med et stort smil om munnen. Og jeg prver. Jeg prver s jvla hardt. Jeg prver vre snill og godhjertet hele tiden. Jeg er med i en frivillighetsorganisasjon, jeg bidrar med de midlene jeg har til overs nr jeg kan til mennesker og til dyreorganisasjoner. Jeg spiser faen ikke kjtt en gang! Jeg hjelper, alltid. Uansett hvordan jeg har det, s hjelper jeg. S da spr jeg; hvorfor? Er det ikke nok n? Kan ikke jeg ogs f slippe snart?

For bare to skarve dager siden flte jeg meg glad. Jeg har ledd s godt. Jeg har verken flt meg glad eller ledd ordentlig p over to mneder. Jeg har gjort det jeg alltid gjr nr vonde ting skjer; jeg skrur av. Jeg stenger alt ute, orker ikke snakke om det, vil ikke tenke p det. For det er rett og slett for vondt. Smerten er altoppslukende, fortvilelsen fles som knivstikk, sorgen fles som en stor, tjukk tke og desperasjonen fles som om jeg str i brann. Men n har jeg alts gjort det. Jeg har stoppet opp og tenkt. Tenkt p hva jeg har mistet. Kjent p smerten og savnet. Og det gjr s vondt. S jvla, fuckings vondt.

I bker og filmer blir familiehunden pkjrt. Veterinrene sier at nesten alt hp er ute, men familien vil ikke gi seg. De vil gjre alt for flgesvennen sin. Og det gr bra. I veldig, veldig mange av tilfellene gr det bra. Det er alts i bkene og filmene. Virkeligheten er en helt annen. Det har jeg virkelig ftt kjenne p dette siste ret.

13 april i r ble Nala, katten som hjalp meg gjennom sorgen etter Lady, Nala som var min sjelevenn og mitt alt, pkjrt. Det kom som lyn fra klar himmel, jeg var s uforberedt. Vi dro til dyrlegen og jeg sa at de skulle gjre alt for henne. Samme hva det kostet; jeg skulle ha henne tilbake. Vi dro hjem med beskjed om hpe p at de ikke ringte, s vi satt p nler hele natten. Pratet om Nala, ba til hyere makter om at det skulle g bra. Og jeg klarte overbevise meg selv om at det skulle det faktisk gjre. Dette kom til g bra. Nala ville bli frisk og ting ville bli bra igjen. Helt til klokken fire den natten, da telefonen ringte. Nala overlevde ikke. Hele verden min kollapset. Jeg gikk inn i sjokktilstand, en slik tilstand jeg kun har vrt vitne til p film. Jeg styrtet brennevinet jeg hadde i skapet og jeg skulle finne tabletter slik at jeg kunne ende alt, der og da. Slik at jeg fikk vre sammen med Nala, for denne verden ville jeg ikke leve i hvis det betd at jeg mtte fullfre uten henne.

Jeg levde i denne sjokktilstanden i to uker. Da begynte jeg sakte men sikkert bli litt meg selv igjen. Etter litt over en mned var jeg greit p vei, men hadde en stor knute i magen. Jeg hadde mareritt om natten om at moren til Nala, Frya, ogs skulle bli pkjrt. Hver gang Frya var ute var jeg stresset, nervs og hadde hjertebank. Jeg var konstant redd og det tret enormt p meg, i tillegg til at jeg prvde komme meg etter tapet av Nala. 29 mai, bare halvannen mned etter Nalas dd, skulle Frya og jeg g en tur. Hun og jeg gikk stadig turer og jeg hentet henne titt og ofte hvis hun ikke kom da jeg ropte. Vi gikk langs en trafikkert vei, men ikke en eneste gang ga Frya tegn til at hun noen gang ville krysse veien. Ikke fr 29 mai. Jeg kikket meg over skulderen for ha kontroll p hvor hun gikk, og da jeg snudde meg s jeg Frya lp over veien og rett inn i en forbipasserende bil. Dette er noe av det jvligste jeg har sett i hele mitt liv. Vi dro til dyrlegen med henne og fikk beskjed om at hun skulle bli over natten. Men jeg visste det. Jeg visste at det var siste gang jeg skulle f se Frya. Jeg var forberedt p at dette kom til skje, at det var slik det ville ende for henne. Du skjnner, Frya har aldri vrt glad i vre inne. Hun satt konstant i vinduet, mjauet og ble rett og slett deprimert av det. Jeg hadde ikke annet valg enn ta sjansen. Og da skjedde det som mtte skje. Frya led samme skjebne som datteren sin.

P morgenen, 30 mai, ringte jeg dyrlegen for hre hvordan det hadde gtt. Like fr jeg ringte og helt fra det skjedde hadde jeg gtt med en enorm kvalme. Jeg skalv og hakket tenner og jeg mtte manne meg opp for trykke p nummeret. S fikk jeg beskjed om at hun ikke hadde klart seg. Jenta mi var dd. Hun hadde kjempet, men ett minutt over tolv natt til 30 mai orket hun ikke lenger. Men hun kjempet med nebb og klr, dt skal hun ha. Hun kjempet og kjempet, men mtte til slutt gi opp kampen. Og igjen kom sorgen, fortvilelsen og savnet.


Sangen min om Nala og generell sorg over tapet av vre kjre.

Gud, som jeg savner dem, alle tre. N har jeg da mistet tre kjledyr p litt over ett r. Jeg sitter igjen med Oliver, snnen til Frya og da broren til Nala. Det hjelper litt. Han har skjnnheten til Frya og personligheten og klovneriene til Nala. Det er som om de er der sammen med meg hver eneste dag, men likevel ikke.

Men det som trer er det at jeg fler ikke har ftt srget ordentlig over Frya. Jeg henger fremdeles i tken med sorgen over Nala og egentlig Lady ogs. Jeg m sitte og srge over jentene mine, og det fles s forbanna urettferdig! Noen mennesker seiler gjennom livet uten s mye som litt skitt p ermet, mens andre m miste familiemedlemmer i hytt og pine. Nr skal det vre nok for meg? Nr skal noen stoppe og si; vet du, jeg tror hun har ftt nok. Jeg tror vi avslutter her.

Hver gang jeg tror vinden endelig snur, s skjer det noe forferdelig. Hver gang s mister jeg noen. S kanskje jeg skjnner n; det er ikke meningen at jeg skal vre lykkelig. Jegkanaldri bli lykkelig. Er jeg det s vil jeg miste flere, det kan jeg ikke risikere. Jeg m leve i depresjonen og angstens tke for resten av mitt liv. Leve i frykt over vre lykkelig. Jeg kan ikke miste flere n. Det er snart ikke flere igjen. La det snart vre nok.

Jeg m virkelig ha gjort noe helt jvlig i mitt forrige liv for ha fortjent dette livet. Jeg m virkelig ha trekt det lengste stret. Jeg sitter med gjeld opp etter rene etter at jeg har blitt motarbeidet hele livet. Med NAV, skoler, barnevern etc. Og n veterinrregninger p flere tusen. Men det siste angrer jeg ikke p, aldri i livet om jeg gjr. Jeg ville vrt gjeldsslave resten av mitt liv om det s kunne reddet jentene mine. Det hersker det ingen tvil om. Jeg kunne bare nske jeg hadde dem her. Mine vakre, vakre jenter. Hvor er dere n? Er det virkelig snn at dere ser p meg? Ser dere hvor vondt jeg har det uten dere? Hvor fortapt jeg er?

Desperasjonen, frykten, savnet, fortvilelsen, sorgen. Jeg har flt det s mange ganger i livet, og n vil jeg ikke mer. Hvis ingen andre syns det s syns iallfall jeg det er nok. Hrer dere? Det er nok n. Jeg er sliten. S jvlig sliten.

Til min kjre, vakre gutt.

Jeg vil begynne med si beklager til de som fler seg sttt av dette innlegget. Jeg regner med at jeg vil f noen reaksjoner av folk som er involvert i dette, men vit n ting; jeg var der da dette skjedde og det har gtt og gnagd i meg i veldig lang tid. N er det p tide at jeg fr dele min historie og min versjon. Jeg har noen utrolig tffe uker foran meg og dette er noe jeg trenger f ut for kunne takle det som skal komme. Takk for deres forstelse.

"Til min kjre, vakre gutt.

Jeg savner deg. Jeg savner deg s mye at det gjr vondt. Jeg har vrt alene i et par dager n og det har dessverre gitt meg tid til tenke. Tenke p hvor mye jeg savner deg. Hvor mye jeg savner ha deg i livet mitt. Savner det kunne se deg hver dag. Jeg innser at jeg ikke kan vre alene over lengre tid. Det delegger meg. All smerten kommer tilbake. Den forferdelige, vonde, kan-ikke-fatte-hvordan-jeg-skal-overleve-dette smerten. Folk sier hele tiden til meg at jeg er s sterk, de fatter ikke hvordan jeg har klart overleve tapet av deg. Men hemmeligheten er at jeg ikke gjr det. Jeg gjr alt for slippe tenke p deg, tenke p alle minnene vre. Alle de nettene du sov i sengen min, som jeg l og hrte p deg sovne, og som jeg til slutt sovnet av den regelmessige pusten din. De fine morgenene som du satt i senga og s p film og ventet p at jeg skulle st opp. Eller nr du fikk til noe du hadde strevet lenge med, det ansiktet du ga meg kommer jeg aldri til glemme. Den stoltheten du viste meg er uvurderlig. Tryggheten du gav meg. Den flelsen av at n faller alt p plass, flelsen av at jeg ikke trengte mer i livet, bare deg. Flelsen av fle meg hel. Det gjorde jeg nr jeg var sammen med deg. Du fikk meg til fle meg hel, til fle at jeg dugde til noe. At livet mitt ikke var meningslst. At meningen med mitt liv var passe p deg, passe p at du hadde alt du trengte og jeg ville ingenting annet i verden enn hjelpe deg. Hjelpe deg med talen din, finne barnehage til deg, finne venner som du kunne fle deg trygg med.

Jeg satte livet mitt p pause da jeg fikk beskjed om at jeg skulle ha deg hos meg hele tiden i januar 2012. Og det eneste jeg flte var lettelse. Endelig var det bare deg og meg, ingen andre som skulle bestemme over deg, ingen andre som skulle fortelle deg hva du skulle gjre, ingen som ikke forstod seg p deg. For det gjorde jeg. Jeg forstod deg p en mte som ingen andre gjorde. Vi hadde et ufattelig sterkt bnd du og jeg. Alle s det, og det tror jeg gjorde at noen ble litt sinte p oss. Misunnelige. Helt fra du var ett r har du og jeg hatt ett bnd, en slags tilknytning jeg ikke helt klarer sette ord p. Et bnd jeg trodde var unbreakable. Men det viste seg at det gikk an delegge det. Jeg vet godt hvem som gjorde det og jeg hper du ogs forstr det etterhvert. Jeg ville aldri hatt sluppet deg frivillig. Jeg ville holdt deg fast med all min makt. Men jeg ville ikke at du skulle bli lei deg. Jeg ville ikke at du skulle bli redd.

Jeg husker s godt den dagen de kom og tok deg. Bestefar og jeg hadde vrt og snakket med en advokat for prve f hjelp slik at vi kunne beholde deg i livene vre, men til ingen nytte. Jeg var ikke vergen din og det var ingen papirer p at du hadde rett til bli hos meg. Jeg hadde fortalt deg dagen fr at noen ville komme hente deg, at jeg ikke skulle vre med dit. Du reagerte ikke stort, men det var helt okey. Jeg klandrer deg ikke. De ringte meg og fortalte at de ville komme og hente deg dagen etter. Hele verden stoppet opp og alt ble svart. Jeg klarte ikke gjre annet enn skrike. Jeg slapp telefonen og satte i skrike som jeg aldri har gjort fr. Det gjorde s vondt at jeg klarer ikke helt beskrive det. Det var som om noen hadde tatt hnden rett gjennom brystet mitt og prvd dra ut hjertet mitt. At hnden vred og vente p arteriene og blodrene for f det ls, mens sakser og kniver ble satt i hele kroppen min.

Alt var kaos i hodet mitt, det eneste jeg klarte tenke var at n kom jeg til miste deg, det var ikke tull, det var ikke noe jeg hadde drmt, dette var faktisk virkeligheten. Og det var ingenting jeg kunne gjre. Den rdlsheten var s forferdelig, s skremmende og s jvlig virkelig.

De kom hjem til oss i tolv tiden den dagen. Jeg kjente sinnet boblet i meg, jeg ville ikke gi meg uten kamp. Jeg kunne ikke miste deg, klarte ikke tanken p det. Smerten og panikken var s stor, jeg klarte omtrent ikke puste. Og stakkars, vakre deg ante ingenting. Du satt i andre etasje sammen med bestevenninnen min og spilte et spill, mens jeg prvde desperat bnnfalle dem om ikke ta deg fra meg. Du hadde det godt hos meg. Jeg hadde skt barnehageplass, jeg hadde en spesialpedagog p kroken som skulle hjelpe deg og jeg skulle ta kontakt med NAV slik at du og jeg skulle f oss en plass for oss selv. Jeg ville ofre hele livet mitt for deg og jeg angrer ikke et sekund p det! Men det hjalp ikke. Jeg var for ung og jeg hadde ADHD s jeg kunne ikke ta hnd om et barn. Jeg fikk beskjed om ta meg sammen hvis ikke ville de ringe politiet. Jeg ville gjre denne forjvlige opplevelsen s rolig og sknsomt for deg som overhodet mulig, s jeg valgte gi opp. Jeg hadde ingen andre valg og jeg hper du vet det. Jeg hper du vil forst om en stund og at du kan tilgi meg. Jeg kom opp p rommet og begynte pakke de viktigste tingene dine. Du spurte meg om hva jeg gjorde og jeg fortalte deg at du skulle dra og bo hos noen andre. Du s hvor lei meg jeg var og du begynte selv grte litt da du forstod hva som faktisk kom til skje. Vi klemte hverandre og grt litt, fr vi gikk ned i frste etasje igjen. Du sa ha det til bestefar og til bestevenninnen min. De spurte meg om jeg ville bli med til det nye hjemmet ditt og de var frekke nok til si at de spurte meg fordi du og jeg hadde s god kontakt. Jeg kunne ikke si nei, jeg ville vre med deg helt til slutten. Da vi dro satt bestefar og grt sine modige trer ved kjkkenbordet, noe som gjorde dette til en enda jvligere hendelse enn det allerede var.

Det si ha det til deg da vi kom fram var s jvlig. Det vite at her skulle du bo, en uendelig halvannen time unna, der du skulle f deg nye venner, nye folk vre glad i og ny familie. Jeg har ikke lappen s jeg hadde ikke muligheten til beske deg hele tiden, det fikk jeg forsvidt heller ikke lov til. Fra mars og til mai fikk jeg lov til beske deg ofte og det gjorde s godt. Det gjorde alt mindre vondt, vite at jeg fikk lov til holde kontakten med deg var s innmari deilig! Men s fikk jeg ikke lov til se deg mer. Siste gang jeg s deg var i juni tror jeg. Og siste gangen jeg hrte stemmen din var p min 19 rsdag, i september. Det er n over to r siden jeg hrte den vakre, ivrige stemmen din. To og et halvt r siden jeg s deg lpe, to og et halvt r siden jeg hrte deg le, to og et halvt r siden jeg fikk en klem av deg.

Siden da har jeg mttet stenge alt dette ute. 2012 var et r med helvete. Jeg grt hele tiden og nr jeg ikke grt var jeg nummen. Stakkars min davrende kjreste som mtte holde ut med grtetokter, smerteskrik og hyling. Nr jeg ser tilbake p det n s klarer jeg ikke helt fatte hvordan jeg har overlevd. Det har vrt ganger hvor jeg bare har villet avslutte alt fordi det gjr for vondt, at smerten er for mye. Men hvis jeg gjr det vil jeg aldri se deg igjen og den tanken er tusen ganger verre enn ha det snn som dette. Det er fortsatt et helvete, nr jeg tillater meg selv tenke p alt dette. Som n, nr jeg sitter alene p rommet mitt. Den samme vonde klumpen i magen har jeg, men ikke i nrheten av like sterk, for det kan jeg ikke tillate. Den smerten orker jeg ikke n gang til. Men denne klumpen i magen, denne tomheten, den flelsen av at noen river ut hjertet mitt er her igjen. Hver gang jeg virkelig setter meg ned og tenker p dette.

Og n har jeg en nev til, som jeg er s ufattelig glad i og som minner meg s mye om deg. Og det er kanskje ogs derfor jeg tenker ekstra mye p deg n for tiden. Du fr ikke oppleve hilse p han, kysse, klemme han eller kommunisere med han som bare barn gjr.

Men jeg hper du har det bra. Jeg hper du har gode venner, gode foreldre og et godt liv. Jeg har hrt at du trives godt p skolen og at du er kjempe flink. Noe som virkelig ikke overrasker meg. Du er en utrolig begavet gutt som kommer til gjre noe stort her i verden, dt er jeg helt sikker p. Jeg vil du skal vite at jeg tenker p deg, omtrent hver eneste dag selvom det gjr vondt. For du er verdt ha det vondt for. Jeg vil du skal vite at jeg er s utrolig stolt av deg og at du er perfekt akkurat snn som du er. Du vil alltid vre barnet "mitt" og jeg vil aldri slutte kjempe for deg, vit det. Uansett hva som skjer, vil jeg alltid vre der for deg. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte.

Hjertelig hilsen Toj toj."

Leiligheten

Hei!
Lenge siden jeg har vist hvordan leiligheten ser ut, og n som jeg har handlet litt nytt, s vil jeg veldig gjerne vise hvordan det ser ut hjemme hos meg for tiden. Lillessteren min, faren min og jeg var p IKEA her forleden og jeg fikk endeligkjpt meg det skoskapet jeg har nsket meg kjempelenge! Jeg satte det opp nesten helt selv, med litt hjelp av pappa nr jeg leste bruksanvisningen litt feil og hadde satt noe sammen feil eller noe snt. Tok fem (!!) timer og jeg dela ryggen min ved sette den sammen, men jeg er veldig glad for ha den oppe. Hva gjr vel det faktum at jeg svidt klarer g og bye meg nr jeg har et flott skoskap? ;)

Har ogs ftt meg himmelseng, iiik! Den er kjempefin! Litt klaustrofobisk er det ligge inni der, men blir nok vant med det. Kjempefint ble det i alle fall, og fler at soverommet mitt er lunere n som jeg har ftt opp den. Den oransje fargen p veggene gjr at jeg sliter litt ekstra med sove (som om jeg ikke sliter nok fra fr av), men som sagt, med himmelsengen ble det bittelitt bedre.

Velkommen hjem til meg!


Lady sin favorittplass var jo akkurat der skoskapet str n, men jeg fikk ikke satt det noe annet sted. Egentlig var det litt deilig ikke se en tom plass i gangen lenger ogs...







Kjkkenbenken var s mye finere med litt grnt p benken! Ogs likte jeg den glassflasken s utrolig godt! Gir et litt mer landlig flelse syns jeg. Hva syns du?

Legger til et bilde av meg da :-)



N skal jeg fortsette se p "the Nanny". Det programmet har virkelig hjulpet meg gjennom sorgen over Lady.. Det er godt ha noe annet tenke p innimellom.
Vi snakkes!

Min Lady



Min Lady var fantastisk. Min Lady var utrolig. Min Lady er og var verdens beste hund. "Hvil i fred, min vakreste engel. Lady sovnet stille og fredelig inn 30/04-14 kl. 09:46. Da raste min verden sammen. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg savner deg. Du betyr hele verden for meg, jeg kan ikke fatte og tro at jeg i dag mtte si farvel med deg. Trer faller nedover kinnene mine hele tiden. Du klarte alltid f meg til smile, uansett hvilket humr jeg var i. Du var alltid en gledesspreder og du rrte alles hjerter med det nydelige og snille ansiktet ditt. Du har alltid vrt der for meg, i tykt og tynt. Verden gir ikke lenger mening. Sorgen jeg kjenner er ufattelig, da du dro tok du hjertet mitt med deg.

Aldri skal jeg lukke opp dren og se du hilser p meg med lekeavisa di i munn og halen i vildens sky. Aldri skal jeg f ligge p magen din og kose nr jeg ikke fr sove. Hvem skal trste meg n? Hvem skal gi meg et suss nr jeg er lei? Hvem skal flge meg hvor enn jeg gr? Ord blir fattige nr jeg skal prve beskrive hvor ufattelig mye du betyr for meg, men vit at jeg elsker deg over alt p jorden. Takk for alt, min kjre, kjre Lady. " Dette skrev jeg p facebook samme dagen..
Det er s hardt. tte dager har gtt og jeg kan fremdeles ikke tro at hun er borte. Ingen Lady som bjeffer nr jeg tar i dren. Ingen Lady som har lekeavisa i munn og vil leke. Ingen Lady som legger hodet p fanget mitt og tigger om kos. Savnet er ufattelig stort. Jeg tenker p henne hver eneste dag. Jeg fler meg litt bedre for hver dag som gr, men allikevel sitter tomheten langt inne.





Som jeg skrev, s er det vanskelig beskrive sorgen og hvor mye hun betyr for meg, men med dette ville jeg bare fortelle hvor utrolig mye jeg savner henne og hvor mye hun betyr for meg. Du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt, Lady. Jeg elsker deg. ♥

Bilder av stuen

Hei folkens!

Frst ville jeg bare si tusen takk for alle de flotte kommentarene p de forrige innleggene mine, dette setter jeg stor pris p! Det er godt se at man blir tatt godt i mot nr man pner seg for omverdenen, men ogs litt vondt lese noen av kommentarene da mange sliter med det jeg slet/sliter med. Vit at jeg vet s innmari godt hva dere gr gjennom og at du er utrolig sterk som str i mot trangen til gjre noe drastisk med smerten. Det str det stor respekt av!

Kan jo fortelle litt om min julaften ogs for de litt ekstra interesserte. ;-)
Jeg hadde en koselig julaften sammen med den ene ssteren min, broren min, mormor og morfar og mamma. De spiste kalkun mens jeg spiste noe vegetarisk biff strimler med soppstuing til. Nydelig! Det var en del pakker og det er joe av det beste ved julaften! Jeg fikk utrolig mye fint, blant annet de fineste lysestakene jeg har sett. De fr du sett litt lenger ned i innlegget. Fikk ogs sokker, smykke, veske, tacosett, telysholdere og mye, mye mer! Jeg er kjempe fornyd med gavene jeg har ftt, kan ikke f sagt det nok.

Jeg ble egentlig bedt med ut p byen i dag, men fant ut ganske fort at det orket jeg ikke. Er s mye trtt og orker ikke gjre stort s da blir jeg heller liggende hjemme i senga og ser p serier og film. Jeg tenkte at jeg kanskje skulle g til hundeparken i morgen, men det tror jeg at jeg bare kan legge fra meg for jeg leste p en nettavis at det skulle bli masse regn. Uff, kjedelig. Fr drikke te og tenne alle de fine lysene mine og kose meg foran tven med filmer.♥

Snn ser forresten stuen min ut i skrivende stund. Jeg begynner bli s fornyd for jeg begynner f frem den stemningen jeg vil ha, nemlig lun, hjemmekoselig og fredelig. Hva syns dere?:







Og jeg gjerne f nske dere en flott romjulstid!♥ Jeg skal slappe av hele romjulen, det skal bli deilig!

Fanget

Forestill deg at du er under vann. I begynnelsen klarer du holde pusten, men etterhvert s kjenner du at du m opp for f luft. Du begynner svmme mot overflaten, du svmmer og du svmmer, men du kommer ikke noe nrmere. Du kjenner at du higer etter luft og du fr mer og mer panikk.. Da vet du littom hvordan det er leve med angst. Jeg har tenkt p dette lenge og det er det nrmeste jeg kommer en forklaring p hvordan det er ha angst.

Det er mange som ikke forstr hva angst faktisk gr ut p. Angst kommer nr du du blir trigget av noe. Det kan vre folkemengder, spryter, dyr ogs videre. Det er en slags flelse av frykt, bare enda verre. Vanlige symptomer p angst er svette, kalde hender og/eller ftter, hjertebank, kortpusthet og svimmelhet. Angst kan skje hvem som helst. Alle har nok opplevd det en eller annen gang, men hvis det er varig s kan det vre helt jvligfor den personen som har det.

Jeg vil n fortelle dere litt om min tidligere hverdag. Jeg har latt angsten min ligge og rtne i skapet i nesten et r n, men jeg kjenner det er p tide og ta den ut av skapet og f den til forsvinne. Dette er utrolig hardt for meg, jeg kjenner selv at jeg har hjertebank, jeg blir kaldere og kaldere og det kjennes som om noen har en klo rundt hjertet mitt. Slik fler jeg meg hver gang jeg snakker om det, for det bringer vonde minner. Minner jeg ikke unner noen. Og den smerten man gr rundt med, du har konstant vondt i hjertet. Det gr ikke vekk uansett. Smerten er der. Smerten over at du eksisterer, du greier ikke vre glad, du er mislykket, det at du ikke greier gjre noe (g p butikken alene, snakke med fremmede, g og hente posten selv) og at du gjr de rundt deg vondt ved feile s mye som du gjr. Den smerten er helt grusom. Det kjennes som om noe prver dra hjertet ditt fra hverandre.




Jeg sitter i klasserommet. Det er i november 2009 og vi har om en eller annen kunstner. Jeg sitter i mine egne tanker da jeg plutselig kjenner det. Hjertebanken, den typiske panikk flelsen, jeg kjenner jeg sliter med puste og rommet blir trangere og trangere. Jeg prver snakke meg selv ut av det, men til slutt gr det ikke lenger. "Blir jeg i dette rommet noe lenger s kommer jeg til d", tenker jeg. Jeg lper ut av rommet, ut i gangen og lper s fort ned trappene at jeg nesten faller. Jeg hiver opp dren i frste etasje og lper helt ut til veien. Frst der, etter ti minutter, klarer jeg og roe meg ned.

Og dette var ikke en n gangs greie. Dette skjedde i hvert fall n gang i mneden, og var det p sitt verste var det annenhver dag. Men dette var ikke det verste jeg gikk gjennom. Og det er dette som blir kjempe tft og dele. Jeg sitter allerede med trer i ynene, men jeg vil s gjerne fortelle min versjon av dette og hvordan det er leve med det. Jeg vil fortelle litt om depresjon og selvmordstanker.

OBS! DETTE KAN BLI TFT FOR NOEN!
Jeg har aldri vrt glad i skolen. Jeg har hatet den fra cirka femte klasse, da jeg fikk en lrer som ikke forstod meg. Jeg flte meg... Fanget. Allerede da begynte selvmordstankene. Tenk, vre 11 r og ville ta livet av seg..
Jeg hadde ftt beskjed om at jeg hadde en diagnose. ADHD. Jeg ante ikke hva det var og jeg ante heller ikke hva den gikk ut p. Lite visste jeg at det forklarte hvorfor jeg var s sint, hvorfor jeg var s rastls, hvorfor jeg flte meg s annerledes enn alle andre og kanskje det var forklaringen p det faktum at jeg ikke hadde s fryktelig mange venner.. Jeg hadde et par stykker jeg gikk mye sammen med, men de forsto meg ikke de heller, for de har ikke diagnosen selv.

Jeg var forvirret, frustrert og sint fordi jeg ikke visste hva jeg hadde. Det var mye som skjedde hjemme og jeg fikset ikke skolen. Jeg skjnte nesten aldri hva lrerne snakket om og fulgte sjeldent med, utenom i norskfaget. Det var p en mte mitt lille paradis. Jeg elsket snakke om rettskriving og gramatikk. Jeg husker da jeg gikk p barneskolen og vi skulle ha rettskrivningsprver og lreren gikk ut av klasserommet, s reiste jeg meg opp og sjekket alles prve. (De spurte meg om jeg kunne gjre det alts)

Jeg ble eldre og skolen ble vanskeligere og vanskeligere. N skjnte jeg i hvert fall ingenting. Jeg skulket s ufattelig mye, det er rart jeg fikk fortsette p skolen. Jeg var mye sammen med venner og hadde en kjempe lreit ungdomsskole-tid. Det var perioder hvor jeg grt meg i svn og andre stunder jeg var fly forbanna p alt og alle.

Men s kom videregende. Frste ret var jeg p mitt strste og jeg tror man nesten kunne lese i ansiktet mitt at jeg hatet kroppen min. Jeg gikk i altfor store klr, jeg ga fullstendig blanke i hvordan jeg s ut, gikk ikke med sminke eller noe. Jeg skulket mye da ogs og var mye hjemme. Slutten av det frste ret mitt sluttet jeg helt og g p skolen. Jeg ble hjemme og l i senga. Hele dagen. Eneste jeg gjorde var spille dataspill. Fra jeg sto opp til jeg gikk og la meg. Hsten kom og jeg skulle begynne p skolen igjen. Barne- og ungdom. Jeg kunne nesten ikke vente for jeg var s glad i barn. Jeg elsketneven min over alt p jord og jeg passet han veldig ofte. (Han var forresten med nr jeg hadde prveeksamen, hehe)Frste delen av skoleret gikk forholdsvis greit, men s begynte ting skje. Det ble vinter og mrkere ute, og det er gjerne da ting begynner skje hos meg. Jeg fulgte ikke med i timene, jeg var ikke glad, sint, frustrert, fortvilet eller lei meg lenger. Jeg bare... Eksisterte. Jeg tenkte: "Tenk s lettere det hadde blitt for alle hvis jeg bare forsvant". S mye lettere livene til alle jeg kjente ville blitt. Hvis jeg bare hadde ddd s hadde jeg sluppet og gjort alle jeg kjente vondt.

Lreren min tilkalte meg til et mte. Han spurte meg om masse, han pste p med sprsml. Mange av de lot jeg vre svare p, mye fordi det var uinteressant hre p, men mest fordi nr jeg sitter p lrerens kontor, eller egentlig uansett kontor, s klarer jeg ikke la vre se p alle bkene de har. Jeg fokuserer alltid p titlene og drmmer meg bort i hva de handler om.. Plutselig hrer jeg lreren min si: "Du er deprimert". Hele verden min raste sammen. "Deprimert? Jeg? Igjen?" tenkte jeg. "Jeg er jo ferdig med det. Jeg fler meg jo ikke deprimert!" Jeg fortalte dette til mamma og hun var enig med lreren. Jeg var deprimert. De neste dagene kjrte hun meg til skolen og hver eneste dag maste hun om at jeg var deprimert. Jeg holdte p g p veggen. "Hvis jeg tar livet av meg n s slipper jeg hre p dette", "Hvis jeg dr n s slipper jeg ha det vondt" var de tankene som surret i hodet p meg.

Jeg reiste til Tenerife og ble der en god stund. I tre uker var jeg der. Det var det lengste jeg klarte, jeg savnet dyrene mine s flt og alle vennene mine og den andre familien min. Jeg kom til savne mamma og ssteren min og neven min, men jeg klarte ikke bo p ya. Det var ikke hjemmet mitt.

Jeg kom hjem og jeg gikk tilbake til normalen. Jeg ble liggende i sengen hele dagen og hele natten. Jeg brukte lang tid p sovne og sov lenge neste dag. Jeg fungerte ikke hvis jeg ikke fikk 12-13 timers svn. Ting ble verre og verre. N hadde jeg sluttet spille dataspill, det eneste jeg gjorde n var ligge i senga mi og tenke p hvordan jeg skulle ta livet av meg.

Ting ble bedre, men ikke optimalt. Selvmordstankene gav seg og depresjonen stoppet opp litt. Sommeren var kommet.
Gjennom rene har det gtt opp og ned, men jeg tr pst at 2012/begynnelsen av 2013 er det jvligste jeg har gtt gjennom. Kanskje fordi jeg husker det best, at jeg har glemt smerten fra tidligere, det vet jeg ikke.

I mars 2012 ble jeg kjreste med en helt fantastisk fin gutt. Jeg skjnte fra yeblikket jeg snublet ut dren og jeg fikk sett p han ordentlig og tok han i hnden at han skulle bli min. Vi skulle bli kjrester, Torbjrn og jeg, jeg bare visste det. Og det ble vi. De frste mnedene var helt fantastiske. Jeg merket ikke noe til angsten og depresjonen var borte. Men s var sommeren over og vi flyttet sammen. Etter en liten stund som samboere begynte ting og rakne. Jeg var deprimert og det samme var han. Jeg trengte han i min depresjon, han skjv meg vekk. Dette var en helt utrolig tff periode. som varte i sju mneder. Jeg vil ikke g s mye mer innp det med respekt for han, men det varte i syv mneder. Vi prvde litt igjen i januar/februar, men jeg klarte ikke la problemene ligge og til slutt gikk vi fra hverandre.

I begynnelsen var jeg kjempe glad for det. Jeg var fri, jeg kunne gjre hva jeg ville. Men, jeg var jo alene. Og selv om jeg helst vil vre alene, det er da jeg trives best, s har jeg dessverre ikke godt av vre alene i de periodene. Angsten hadde vokst til bli en stor svart sky som fulgte meg overalt. Jeg mtte manne meg opp i flere timer bare for dra p butikken, for tanken p se andre mennesker kvelte meg. Jeg begynte og kaldsvette og hjertebanken kom. I disse dagene gikk jeg ikke p skole og hadde heller ingen jobb. Og i disse tider hadde mamma og pappa skilt seg, s jeg bodde sammen med pappa mens mamma bodde p Tenerif, ergo: jeg hadde ikke sjans. Jeg var et lett offer for angsten, depresjonen og selvmordstankene.

Jeg l og tenkte p det konstant. Hvordan jeg skulle gjre det. Hvem jeg skulle fortelle det til. Til slutt s ble det s ille at jeg holdt alt for meg selv. Jeg skulle ikke fortelle det til noen. Ingen skulle f vite hva jeg planla. Jeg hadde funnet ut at jeg skulle skrive et brev til de nrmeste. Jeg hadde ikke helt bestemt hvor men jeg skulle i alle fall henge meg. Jeg s p det som den greieste mten. Jeg hadde ikke lyst til ta i en pistol og jeg ville ikke drukne meg. Jeg var ogs innom p tanken med piller. Jeg tenkte p tau hver eneste dag. Jeg l og drmte og fantaserte om hvor flott det skulle bli vre dd. Jeg s p det som en forfrielse. Endelig skulle jeg slippe alt. Alle sorger, bekymringer, fortiden min, alt! Det skulle bli s deilig. Men jeg var s inderlig redd. Redd for forlate familien min, venner og rett og slett redd for gjennomfre det.


//Nyaktig snn fltes det.

I mai dro jeg p kurs med Norsk Folkehjelp. Jeg hadde grudd meg i to mneder, men jeg ble presset til reise og jeg presset forsvidt meg selv ogs. Jeg skulle sove p rom med en haug med andre mennesker, rundt 13 andre jenter og jeg hadde kun mtt n av de fra fr. Jeg kjente ingen noe snn srlig og jeg skulle sitte i et klasserom konstant i fire dager. Heldigvis var stoffet interessant hvis ikke s hadde det aldri gtt. Jeg klarte og presse meg gjennom de fire dagene. Men i mellomtiden mens vi var der s l jeg og drmte. Og fantaserte. Jeg husker spesielt nr vi var nede og dusjet, s satt jeg p en benk og ventet p dusje da jeg kikket opp p rrene. Vi hadde vrt inne i gymsalen og snoket litt og funnet noe tau og noe baller. Jeg tok med meg tauet og satt og fiklet med det mens jeg glodde p rret. Jeg satt og tenkte p hvordan jeg skulle knyte tauet rundt rret, hvordan jeg ikke skulle falle ned. Jeg hadde nettopp klekket ut en plan da en annen jente kom inn. Hadde det ikke vrt for henne s tror jeg ikke hadde sittet her i dag og skrevet dette.

Jeg bestod ikke kurset og det knuste meg. Jeg hadde ofret s mye! Jeg var helt utenfor min komfortsone, jeg kunne ingenting fra fr av, jeg rrte ingen angst medisin og jeg flte selv og ble fortalt at jeg var kjempe flink og at jeg hadde vokst s mye, men allikevel bestod jeg ikke. Og den dag i dag er det greit. Men akkurat da s raste alt sammen igjen. Alt jeg hadde jobbet for, jeg var s uendelig sliten ogs var det for ingenting. Men jeg fullfrte! Og det er en jvla stor bragd i seg selv!

Etter dette s begynte ting sakte men sikkert og g over. Jeg hadde sm perioder hvor ingenting var gy, jeg ville bare vre inne og sove, men de gikk fort over. N har jeg ikke vrt deprimert siden mai og jeg er s utrolig glad for det! Ting har virkelig tatt en vending for meg. Jeg har fremdeles litt tanker n og da om at det ikke er s kult og leve, men jeg blser dem vekk. Angsten er ogs borte etter kurset i mai. Jeg tror det er fordi jeg s den rett i ya og det hadde den aldri opplevd fr. Eller, s kan vi si at det kjentes som om noen holdt meg konstant fast, men at jeg endelig hadde krefter nok til lsne meg fra grepet og gi den et skikkelig spark i ballene!

Uansett.. Jeg hper at disse tre grusomme, livsetende tingene holder seg unna for godt, men jeg har tross alt levd med disse forferdelige tingene i nesten 8 r, det kommer til ta en stund.. Men jeg er p vei. Jeg skal bli frisk.

Jeg forteller dette for de som kanskje ikke vet hva angst, depresjon og selvmordstanker er, men jeg forteller det mest til de som har noen rundt seg som sliter med dette og de ikke vil fortelle. Kanskje han/hun fler det samme som jeg gjorde en gang.. Men jeg kan fortelle, og jeg vet det hres s klisj ut... Det blir bedre.

Fortell meg gjerne din historie!

Nr kroppen din ikke er bra nok

Hei!

Det er s mye styr i medier og privat om kroppen at det er nesten til bli gal av! Jeg vil gjerne dele min erfaring og litt av min historie angende spising og kropp.

I nesten et r har jeg gitt fullstendig blaffen i hvordan kroppen min ser ut. Jeg har et relativt pent ansikt og en sjelden gang ser jeg faktisk bra ut. Ikke s ofte, men det skjer. Jeg har ikke brydd meg om hva folk kanskje tenker og jeg har ikke kritisert meg selv. Det er s rart at det bare skal s lite til! Folk skal f lov til mene akkuratdet de vil, men trenger ikke si det direkte til meg. Det er ufint, srende og undvendig.



Og hvorfor i alle dager bryrvi oss om hvordan andre ser ut?
Jeg har ingenting med hvordan folk ser ut. De fleste med spiseproblemer, enten om man sliter med spise for mye eller for lite, skjnner at de har et problem. Samfunnet klager over at vi legger p oss, vi beveger oss mindre. Samfunnet forteller oss ogs at det er feil vre overvektig. Overvekt er stygt, ekkelt og motbydelig. Det er en skam og ha noen kilo, eller mange kilo for den sags skyld, for mye. Men, det mange ikke skjnner er at overspising eren sykdom p lik linje som bulimi og anoreksi, men ved overspising s klarer man ikke kontrollere matinntaket og man beveger seg lite. Alts, stikk motsatt av de andre spiseforstyrrelse, men like mye en sykdom.

Og jeg syns det er s trist at det ikke blir tatt p alvor. "Det er jo bare til spise mindre" sier de. "Du klarer vel g en times tur om dagen vel?" spr de deg.
Nei. Det er ikke bare spise mindre, nr det eneste du tenker p er mat. Maten kontrollerer deg. Du tenker p godteri, bakevarer, brd, middager. Det slutter aldri. Og det er ikke bare-bare og g en time. Jeg tenker rett og slett ikke p det. Jeg har lyst til g en time hver dag, men det kan jeg egentlig bare glemme, for jeg kommer ikke til gidde. Men et kvarter kan jeg klare fem dager i uka. Og jeg kunne s nske at jeg var en av de super spreke, super sunne menneskene som klatrer i fjell i helgene og spiser salat til lunsj.

Men er man liksom ikke bra nok hvis man er overvektig da? For nr man er ute p byen s blir man aldri spandert p. Blir aldri sett to ganger p og blir aldri invitert noen steder. Og jeg klarer ikke la vre og tenke p om det har noe med kroppen min gjre.


Min fine kusine og meg. Jeg lovet egentlig meg selv ikke legge ut dette bilde noe sted, men jeg gjr dette for vise at jeg er ikkeflau over kroppen min!

Jeg vetjeg er overvektig, jeg vet jeg burde gtt ned i vekt, men jeg gr for pokker ikke ned i vekt fordi samfunnet syns jeg er stygg og ekkel fordi jeg er feit! Det kommer ikke p tale! Jeg gr ned i vekt nr jeg fler for det! Nr jeg er klar for sette inn sttet og nr jeg vet jeg kommer til fullfre det! Jeg har prvd s utrolig mange ganger, med trening/null mat/diett/lite mat, lite bevegelse. Men.. S roper sjokoladen p meg. For jeg ekstremt svak for sjokolade. Jeg er kjempe glad i grnnsaker og andre ting, (jeg er tross alt vegetarianer)men sjokolade har jeg lyst p hvert eneste sekund og jeg overdriver ikke. Dette betyr ikke at jeg spiser sjokolade for hver anledning jeg fr for jeg vet at det ikke er bra for meg, s jeg prver s godt jeg kan og holde meg unna. Men det er jo da en konstant kamp som man til slutt blir sliten av og kjempe. Nr du m st i mot noe hvert sekund, hvert minutt og hver time av nesten hvert eneste dgn s blir man sliten. Men jeg har kommet en lang vei. Jeg har klart g ned 20 kilo fra jeg var p mitt verste. Jeg tenker ikke lenger konstant p mat, jeg spiser heller ikke konstant, verken mat eller godteri. Og det er jeg utrolig glad for! Det viser at jeg er et skritt i riktig retning..

Og jeg er ikke flau! For jeg har den kroppen jeg har og jeg er stolt av den! Og det burde alle vre! Uansett hvordan man ser ut. Tjukk, tynn, lav, hy, ung eller gammel!

Dette ble kanskje litt rotete, men det var veldig deilig f dette ut til allmennheten og dele litt av min historie. :-)

I want to go home for Christmas


//lnt av google

"I want to go home for christmas"... Jeg har alltid syntes den sangen har vrt s nydelig, s stemningsfull.. Men aldri har den gitt mer mening enn n. Jeg vil ogs "hjem" til jul. Jeg vil hjem til mammas nybakte kaker, duften av rkelse og nyvasket hus og snakke om hvor vi skal feire jul, hjemme eller hos besteforeldrene mine?
Jeg har ikke tenkt s mye p mine foreldres skillsmisse, skal jeg vre rlig s har jeg nsket det lenge. Jeg grt ikke da jeg fikk vite om den, har ikke skjenket den en eneste tanke. Fr n. Dette er frste julen uten begge mine foreldre. Jeg skal feire jul sammen med mamma og hennes side av familien, mens pappa skal feire jul hos familien til kjresten sin. Og det gjr forbausende vondt.

I r er det ingen nybakte kaker, ingen duft av rkelse eller nyvasket hus og ingen diskusjon om hvor vi skal feire jul.. Jeg grter nr jeg skriver dette, jeg grter mine stolte trer, for endelig gr det opp for meg. Jeg er offisielt et skillsmisse-barn og jeg syns det er tft takle at foreldrene mine har gtt fra hverandre. Jeg syns det er jvlig at julen min er delagt. N mener jeg ikke at jeg vil at foreldrene mine skal bli sammen, for det vil jeg ikke. Jeg liker se dem lykkelige, som er n. Men det fles snn. Julen min erdelagt. Den kommer aldri til bli den samme. For n mangler det noen. Det mangler noe.Men jeg vil ha tilbake jula mi. Jul har alltid vrt den beste tiden p ret. Alle har vrt glade, spist kaker, hrt p julesanger og vrt snille med hverandre.

Jeg fler meg s tom i disse tider.. Jeg har gledet meg masse til jul, men n som det nrmer seg, s kjenner jeg at jeg ikke gleder meg s mye lenger. Jeg vil bare ha det ferdig. Jeg vil "hjem" til jula mi. Jeg vil ha det snn det var fr. Jeg vil ha tilbake pappaen min, jeg vil ha tilbake neven min og jeg vil ha tilbake ssteren min. Alt er s forandret og jeg liker det ikke. Jeg vet at forandring trengs, forandring er ikke til unng, men jeg vil bare alt tilbake.

Det er ikke lett vre skillsmisse-barn. Jeg har aldri tenkt s mye p det fr, for foreldrene mine skilte seg i r. Jeg har vokst opp med gifte foreldre. Jeg velger tro at de var lykkelige i noen r, men vet at de ikke var fullt s lykkelige de siste fem rene. Det blir kanskje tft denne julen, men det blir bedre. Det m det bli, jeg vil ikke se p julen slik jeg gjr n. Det nekter jeg.

Leksefylt tirsdag



Hei! De siste dagene har det ikke skjedd i livet mitt. Jeg var som sagt p julebord p lrdagen, det var veldig hyggelig! I disse dager har jeg vrt hjemme da jeg har hatt store problemer med f sove. Veldig irriterende, og da ender jeg opp med sitte med lekser hjemme. S n er jeg straks ferdig med en stor innlevering og skal begynne p en annen stor innlevering. *pjoh*
Hper jeg kommer et stykke p den i lpet av kvelden! M ogs lese til rsprve som jeg skal ha til neste uke. Mye gjre med andre ord! Deilig at det bare er denne og neste uke igjen, s er det juleferie! Det gr voldsomt fort mot jul og jeg har ikke ftt kjpt inn en eneste julegave! Jeg har forsvidt ikke hatt noe srlig penger handle julegave med heller, forhpentligvis blir det bedre til neste r..

Vel, ville bare innom her og nske de av dere som leser denne bloggen en god tirsdag! Etter endte oppgaver skal jeg kose meg med kakao og filmen "The Grinch" som belnning for ha gjort oppgavene mine. Kos dere videre!

Langhelg



Ingen skole p meg i dag! Har hatt en ubehagelig smerte i hyre armen som gjorde at jeg ikke fikk sove. Jeg l og vrei meg i smerter til jeg tilslutt sovnet av utmattelse i fem tida, og da str ikke jeg opp igjen halv tte for reise p skolen. Jeg skal da klare meg gjennom dagen ogs! S det blir langhelg p meg og det er deilig. Jeg ligger og slapper av litt n og skal se noen episoder med Grey's Anatomy fr jeg pakker bagen og reiser til Drammen hvor den fine kjresten min bor ogs venter det julebord i morgen! Det skal bli s kjekt og vre sammen med de fine menneskene i Norsk Folkehjelp p julebord. Jeg var med i fjor ogs og det var kjempe hyggelig!

S hper jeg dere som leser denne bloggen har en kjempe fin helg! Og legg gjerne igjen en kommentar om hva du skal gjre i helgen, jeg er oppriktig interessert :-)

Jeg synger!


Gi meg gjerne tilbakemeldinger, blir kjempe glad for det! :-)

It will take me 'bout a minute, baby

To pack my bags and leave this place, never to come back again..




Goooood mandag! Hvordan har deres mandag vrt? Min er i alle fall over, n skriker senga p meg!

Vi skrives!

Advent ♥



Hei igjen! Tenkte jeg kunne vise dere hvordan stuen min ser ut for tiden. Jeg er ganske fornyd, kunne godt hatt flere ting, men akkurat n s fr det vre snn. Her i huset pyntet jeg litt tidlig til advent (til min kjres fortvilelse, selv om han ikke bor her), men til sndagen s skal det mer opp. Skal se hva vi har i benken men forhpentligvis finner jeg noen adventstaker og noen nisser som jeg har liker. Mesteparten av tingene er mammas, men hun fr ikke brukt dem akkurat n s da tenkte jeg at jeg kunne lne litt derfra. Jeg finner noen fine nisser og noen andre smting, men mamma og jeg har absoutt ikke samme smak i interir. S vi fr se hva jeg finner!

Jeg sov en times tid p dagen i dag, jeg har sovet s drlig de siste dagene! Fem timer der og seks timer her, s jeg orker rett og slett ikke holde meg vken gjennom dagen og da er man jo i gang igjen. Satser p at det blir bedre etter en helg. Snart bare tre uker igjen av skolen!!
Psst! Hvis det er til interesse s kan jeg legge ut bilder av leiligheten nr den er ferdig pyntet. :-)

Kan det vre svulst?





*Fjoh* S effektivt som jeg har jobbet i dag har jeg ikke gjort p flere r! Fikk gjort ferdig to store innleveringer i dag, var veldig deilig bli ferdig med de. Jeg har n engelsk oppgave jeg burde ha gjort for veeldig lenge siden, men det oppstod problemer med hunden min, Lady, s tankene var et helt annet sted p den tiden. Vi var hos dyrlegen for vanlig sjekk, s ville dyrlegen ta en blodprve for sjekke at alt var helt i orden. Da prven kom tilbake viste det seg at Lady hadde skyhy leververdi og at hun mest sannsynlig hadde svulst og vi kunne forberede oss p og si farvel. Dette var en veldig tff beskjed f nr du regnet med at alt var helt i orden. S vi satt og grt litt alle sammen den kvelden og engelsk oppgaven var ikke i mine tanker.

Vi dro tilbake dagen etterp for ta rngten, men der var det ingenting som tilsa at hun hadde noe svulst! Det var en annen dyrlege denne gangen og hun sa at det kanskje bare var tilfeldig at hun hadde s hy leververdi. Vi ble anbefalt og bytte fret hennes og det har vi n gjort. Hun var jo litt overvektig *ahem*, s vi satte henne p fret som heter "Obesity". Straks det er tomt s gr vi over til et annet et som er litt mer sknsom mot leveren hennes og mye bedre for henne.

En annen ting som ikke var s fryktelig gy hre var at vikarene vi har hatt i det siste syntes at jeg var ubehagelig og vanskelig kommunisere med. Dette synes jeg er veldig vanskelig forst siden jeg ikke har oppfattet meg selv som vanskelig og i hvert fall ikke ubehagelig! Dette kommer da avdelingslederen inn i klasserommet og avbryter undervisningen min for fortelle meg. Jeg ble ordentlig lei meg siden det var s uventet, jeg s virkelig ikke dette komme! Jeg tar det ikke s fryktelig til meg, men jeg ble en smule satt ut. Jeg skal snakke med kontaktlreren min i morgen og hre om hva jeg kan gjre, for det er ikke greit overrumple meg p den mten.

Ettersom skolen var ferdig s tidlig s dro jeg rett hjem og lagde middag som str i ovnen. Og jeg er jo alene hjemme i dag og, s da str valget mellom film eller Skyrim. Kjenner jeg begynner bli en smule lei av Skyrim, men jeg er ikke s glad i og se p filmer heller, s fr se om bestemtheten kommer over meg! ;-)

Ha en fin kveld!

100 sprsml!

S gjennom arkivet mitt p bloggen og da s jeg dette innlegget og tenkte at jeg kunne legge den ut n gang til, tross alt tre r siden sist! ;-)

1. Hvor gammel kommer du til vre om 10 mneder?

21 r :-)

2. Tror du at du har giftet deg til da?
Tviler sterkt p det.

3. Hvem snakker du mest med p msn?
Bruker ikke MSN.

4. Husker du hvor du var 11. september 2001?
Jeg var nok p skolen, jeg var bare syv r.

5. Hvem ringte deg sist?
Telefonselger.. (har ingen venner)

6. Hvilken CD str i CD-spilleren din?
Vet du, det har jeg ikke peiling p.

7. Har du kjledyr?
Ja, en hund og to katter :-)


Dette er Frya.

8. Nr var siste gang du drakk kaffe?
24. oktober mener jeg det var.

9. Er foreldrene dine gift?
Nei.

10. Nr s du din mor sist?
P sndagen :-)

11. Liker du reise med fly?
Nei, det kan jeg ikke si. Er jo fryktelig kjedelig.

12. Hvor mange land har du bodd i?
Norge og Spania.

13. Hvor mange byer har du bodd i?
Bor i en n, Horten.

14. Hvor mange ssken har du?
To sstre og en bror.

15. Kan du plystre?
Ja, det kan jeg.

16. Hva var det siste du spiste?
Brdmat.

17. Hva er din favorittiskrem?
Ben & Jerry's Half baked.

18. Hva ser du frem til?
Jeg ser frem til bli ferdig med utdannelsen min.

19. Er det noe du vil fortelle til noen?
Ja, det er vel alltids det.

20. Hva gjr du om en time?
Da hper jeg at jeg sover.

21. Liker du kaffe?
Nei, jeg liker ikke smaken og jeg liker ikke f koffein i kroppen.

22. Hvor mange glass vann drikker du for dag, gjennomsnittlig?
Jeg prver drikke ett hver dag men det gr som regel i saft.

23. Er noen forelsket i deg?
Ja, jeg hper da kjresten min er det! ;-)

24. Ville du sovet med noen andre, eller sovet alene?
Helst sammen med kjresten min.

25. Har du noen gang blitt snakket til for ha snakket i timen?
Ja, det var ganske ofte fr da jeg var yngre.

26. Kan du spille poker?
Ja, Texas Hold'em. Er ikke super god, men spiller litt.

28. Har du noen gang vrt i Canada?
Nei, men kunne godt tenkt meg en tur!

29. Hva var den siste sangen du hrte p?
Voodoo - Skambankt.

30. Kjenner du noen som har bursdag samme dag som deg?
Nei, den dagen har jeg for "meg selv".

31. Hvor mange land har du beskt?
Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike og Spania.

32. Snakker du andre sprk enn ditt morsml?
Bare engelsk.

33. Har du lyst p piercing eller tatovering?
Ja. Har endelig ftt hull i rene og begynt utvide. Skal ta piercing og tatovering i lpet av nyret. ;-)

34. Har du noen gang vrt i en ambulanse?
Ja. Ikke vrt pasient, men har sittet i Norsk Folkehjelp sine.

35. Svmmebasseng eller hav?
Svmmebasseng.

36. Hvordan er vret hos deg?
Har ikke peiling, det er natt og jeg er ganske trtt s jeg velger si at det er opphold.

37. Spiser du frokost daglig?
Ja.

38. Hva er din favoritting bruke penger p?
Interir. Og fornuftige ting ha i hjemmet, som kjeler, kjkkenutstyr og lignende.

39. Hva var det siste du kjpte?
Godteri, sist jeg handlet var p fredagen.

40. Hva er ditt favorittprogram p TV?
Jeg ser sjeldent eller aldri p tv, men hvis jeg m velge s er det vel Farmen akkurat n.

41. Kan du rulle med tungen?
Ja.

42. Kan du dykke uten holde for nesa?
Ja, men jeg liker det ikke.

43. Sover du med bamser?
Nei.

44. Hva er din blodtype?
AB+

45. Er alt lov i krig og kjrlighet?
Nei.

46. Hvilken farge har du p soveromsveggene dine?
De er oransje.. Jeg leier, det er min unnskyldning.

47. Skrur du av vannet etter at du har pusset tennene?
Jepp.

48. Sover du med drene til skapet/skapene pne eller lukket?
Helt rlig bryr jeg meg ingenting om de er pne eller lukket, plager meg ikke det sptt :p

49. Er du voksen?
Begynner vel nrme meg voksen i alle fall.

50. Har du tatt sol den siste mneden?
Nei, dt er lenge siden det!

51. Kan du skifte olje p en bil?
Det er jeg i ferd med lre meg! ;-)

52. Har du ftt fartsbot?
Nei.

53. Er du avhengig av TV-en?
Ikke se p tv, men jeg bruker jo tven til spille tvspill.

54. Liker du appelsinjuice?
Ja, men kan ikke drikke det :(

55. Nr du skrur av vekkerklokken din, pleier du sovne igjen?
Nei. Hvis jeg velger sovne igjen s gjr jeg det, men jeg klarer helt fint st opp.

56. Om du fikk sjansen til passe p en ape en helg, ville du gjort det?
Ja!

57. Hva vil du mer enn noe annet akkurat n?
Flytte for meg selv og ha rd til en fin og lreit leilighet.

58. Kaffe eller energidrikker?
Ingen av delene.

59. Hva er din favorittby?
Har ingen favorittby for tiden.

60. Hvis du ble jaget av en alligator, hva ville du gjort?
Haha, for et sprsml! Jeg vet ikke, lpt kanskje?

61. Liker du hndskriften din?
Ja, synes selv jeg skriver pent.

62. Hvilken sang hrer du p?
Counter Strike - Gatas Parlament.

63. Har du vrt s full at du har besvimt?
Nei, men har vrt nrme :p

64. Om kjresten din var utro mot deg, hva ville du gjort?
Da hadde han ikke hatt noe mer vrt utro med. :-)

65. Nr vknet du denne morgenen?
09:05!

66. Har du sskenbarn?
Ja, jeg har verdens beste nev, Sebastian.♥

67. Hva liker du med deg selv?
ynene og personligheten min.

68. Hvem snakket du med sist?
Torbjrn, kjresten min.

69. Hva er det verste faget p skolen?
Matte og naturfag. Er ikke s glad i Yrkesutvelse, som er et fag vi har p Helse- og oppvekst.

70. Hvor skal du bo nr du blir eldre?
Det vet jeg ikke. Antagelig i Vestfold.

71. Hva drmte du i natt?
Jeg drmte at jeg begynte p Re videregende og mtte to gamle venner av meg (som ikke lenger snakker med meg) og de var s hyggelige og tok meg godt i mot.

72. Hva er det meste du har betalt for en hrklipp?
Aner ikke. Ei venninne av meg er frisr s hun pleier vre ganske snill med meg. :-)

73. Hvor ble du fdt?
Tnsberg sykehus.

74. Hvordan var din forrige helg?
Jeg satt og spilte Skyrim med kjresten min og kusinen min.

75. Hva er din favorittsang?
Tjaaa, vet ikke helt, akkurat n har jeg veldig hekta p "The monster - Eminem ft. Rihanna".

76. Om valper aldri vokste opp, ville du kjpt en?
Nei! Jeg vet folk vil det fordi de er s ste, men tenk deg hva den valpen gjr. Den delegger ting, den gjr fra seg inne. Det er jo som ha en ett ring for bestandig.

77. Hva er den beste iskremsmaken?
Sjokolade med sjokoladebiter i.

78. Noen gang likt noen du ikke hadde sjanse p?
Hehe, ja.

79. Har du hjemmeside?
http://lilloroo.blogg.no/

80. Er det noen i tankene dine akkurat n?
Ja, kjresten min.♥

81. Kan du si alfabetet baklengs?
Det har jeg ikke prvd fr, det fr jeg helt sikkert til!

82. Kyss eller klem?
Kyss.

83. Ville du forandret deg selv for en gutt/jente?
Kommer an p.

84. Hvis du var fdt det motsatte kjnn, hva ville du hett?
Mamma hadde p flelsen at jeg var jente, s hun fant ikke noe guttenavn. :-)

85. Har du vrt p scenen?
Ja, mange ganger.

86. Hvem er favorittkarakteren din fra Star Wars?
Jeg har ikke sett de filmene og har ingen planer om det.

87. Ville du gjort alt for en person du er glad i?
Ja.

88. Hva kledde du deg ut som din frste Halloween?
Zombiebrud, haha!

89. Hvem var den siste som gjorde deg sint?
Ssteren min, Siv-Elin.

90. Hvorfor det?
P grunn av en seng.

91. Hva er din favorittfrukt?
Eple og jordbr.

92. Irriterer vennene dine deg?
Det hender vel det.

94. Blogger du?
Sjeldent.

95. Er du kilen?
Ja.

96. Hvem er/var din favorittlrer?
Inger-Johanne, norsklreren min fra ungdomskolen. Og jeg liker godt kontaktlreren min som jeg har n.

97. Hvilket godteri spiser du p kino?
Popcorn og en melkerull.

98. Syns du gutten skal betale p frste date?
Synes man skal dele regninga.

99. Tror du folk snakker om deg bak ryggen din?
Nei, men hvis dem gjr det s bryr det meg ingenting og det er ikke noe jeg gr og tenker p.

100. Hva skal du gjre etter denne testen?
Soveee.♥

FISKEGRATENG, ELLER IKKE FISKEGRATENG?

Da var det denne tiden igjen. Tiden hvor jeg savner blogge, savner skrive og kanskje har litt for mye tenke p. Jeg har i alle fall ftt et nytt design, s det er et tegn p at noe begynner skje. Kanskje jeg har blitt "voksen" nok til ha en blogg denne gangen?
Akkurat n surrer p3 i bakgrunnen, mens jeg sitter p senga og lurer p om jeg skal putte fiskegratengen i ovnen eller om jeg skal la vre spise. Jeg har jo veldig lyst p fiskegrateng da...

Jeg kan jo legge igjen en liten liste til de stakkarne som var littuoppmerksomme p hva de klikket p og plutselig havnet her inne. Eller kanskje var det skjebnen? Huff, sinnsykt drlig vits fra min side. Eh, hvor var jeg? Jo! Liste, det skal dere f:

♥ Jeg bor n i Horten.
♥ Jeg er kjreste med Torbjrn.
♥ Jeg sluttet spise kjtt 28 03 12.
♥ Jeg har det veldig bra.
♥ Jeg har begynt p videregende skole, helse- og oppvekstfag.
♥ Foreldrene mine har skilt seg.
♥ Bor for tiden sammen med faren min, men satser p flytte hjemmefra (igjen) til sommeren.
♥ Jeg var p Tenerif i mai med ei venninne og var 70 meter over vannet! (Paragliding)


Skolen er slitsom, skjnner du!






Snn ser jeg da ut, bortsett fra at jeg har rdt hr n da. For de som var nysgjerrige :-)


Mer enn det tror jeg strengt tatt det ikke har skjedd. Jeg er jo s glad i disse listene nr det gr lenge mellom hver gang jeg skriver her. Enkel oppsummering, der har du meg!

Fr snakke litt om i dag da.. Jeg har da vrt p skolen i halvannen time, s dro jeg hjem. Skulle tilbake til naturfagtimen, men tiden fly fra meg s jeg gadd ikke g tilbake. Vi ser en film i naturfagen s jeg kan jo se den hjemme. S har jeg da spilt litt Skyrim og n er jeg kjempe sulten, s jeg tror jeg avslutter her, setter p ovnen og tenke p fiskegrateng frem til den er ferdig! Ha det!

Hei!

Jeg lever. Er alt jeg vil si for yeblikket. Jeg vil ikke blogge her igjen fr livet mitt har tatt en skikkelig vending og det gjr den forhpentligvis til sommeren. Helst fr det, men vi fr se. Jeg hper du vil lese bloggen min da!

Langt hr over natta ass!!

Fargat hret mitt, y'all! Var egentlig dette jeg skulle skrive et innlegg om her forleden, men fargen var helt p trynet, s det kunne jeg virkelig IKKE vise internett. S her er det endelige resultatet etter 3 farginger. S n er jeg brunette. Jeg som sverget ved Allah, Budda, Gud og alle andre gudeligheter der ute at jeg aldri skulle vre brunette igjen, rett og slett fordi jeg ikke kler det. Orker ikke g snn, fler meg forferdelig. Men jeg fr holde ut et halv rs tid. Hret mitt er blitt helt delagt av bleikingen det har mttet gjennomg. NEWFLASH til meg selv; hret ditt tler virkelig ikke bleking, vent en jvla god stund.

Natta!

EDIT:Ja, forresten.. Fikk langt hr over natta! Helt sykt! Check it out!

Tuddelu ste mnniskor

LOST IN SPACE

.....

Helt UTROLIG hvor mange faste lesere jeg har! HerreGUD. Nei, n ljuger jeg igjen. Vel, jeg kan jo egentlig forst folk. Hadde egentlig ikke tenkt til blogge fr i morgen, men WHAT THE HECK, H??
Anywho, det ble i dag. Og kanskje i morgen. *Dramaskrik* Ja. Det blir mest sannsynlig TO dager p rad som jeg kommer til skrive her p den lille patetiske, zte bloggen min.

Stakk ogs egentlig innom for dele denne utrolige, fantastiske, (positivt adjektiv), (positivt adjektiv) filmen med dere!

Talas i morgo! Og se p videoen, hvis ikke blir jeg sur!

Trenger hjelp

Jeg trenger noen blogger jeg kan lese! Er det noen som har noen anbefale? Jeg kjeder nemlig rva av meg for tida, og kunne tenkt meg noen blogger lese. INGEN moteblogger og INGEN rosablogger, men helst noen som veit at det finnes noe negativt i livet. Takk.




Loppemarked og frste vakt med Norsk Folkehjelp

Hallo i luken!

Da var jeg ferdig med min andre vakt med Norsk Folkehjelp. Jeg har vurdert en stund om jeg hadde lyst til vre med eller ikke, og n har jeg endelig bestemt meg. Jeg vil vre en folkehjelper! S n skal jeg melde meg p sanitetskurs der snn at jeg kan gjre litt flere ting enn bare st der, hehe. S det blir spennende framover!

Tidligere i dag var vi en liten tur p et loppemarked i Lier og fikk med oss noe sm nips hjem. Blant annet en bitteliten kurv, tepose boks, gammelt polaroid kamera (som dessverre ikke fungerer) og ei tomflaske og alt til 45,- kroner! Skal prve f tatt bilde av dem i morgen, litt bedre lys da.

I morgen blir det ikke s veldig spennende. Skal vel stort sett sitte inne loke ogs kommer mamma en liten tur p ettermiddagen, s blir det kanskje en tur til Oslo.

Snakkes! :-)

Stikkord:

Endelig iPhone!

Ah, har endelig ftt skaffet meg iPhone igjen! Har savnet ha det. Jeg hadde jo iPhone 3GS fr, men s bytta jeg den i en HTC telefon som faktisk ikke selges lenger! Og jeg bytta den i fjor, ogs allerede s selges den ikke lenger. Er en HTC Desire S, og Desire serien selges da ikke lenger, i flge han i Telekiosken. I alle fall! Har da ftt meg en kjempe fin iPhone 4! Ville egentlig ha 4S, men det er egentlig ikke noe kjempe stor forskjell p dem og 4'ern var bortimot 1000,- kroner billigere, s da tok jeg den. Se s fin!:



Og n har jeg bare Apple gitt! ;-)



Just sayin'.

Stikkord:

Close your tired eyes..

Hei!

En liten stund siden jeg oppdaterte sist her n, hehe. Har faktisk ikke skjedd s fryktelig mye siden sist gang, og jeg er snn at hvis jeg ikke har noe spennende skrive om, s gidder jeg liksom ikke oppdatere. Kan ikke si at de andre innleggene har vrt s fryktelig spennende, men dog. Jeg har skrevet, haha!

Den siste uka har jeg egentlig bare vrt hjemme, bortsett fra at jeg har vrt hos mamma og pappa i helgene. Jeg har endelig ftt inn penger ogs, s da ble det litt nytt i gangen. Endelig! Og forhpentligvis fr vi spart opp litt til reise i November og etter dt, s blir det spare opp til nye sofaer, skrivebord, teppe og stuebord. DAblir stua fin og ikke minst ferdig. Det skal bli deilig!

Skal heldigvis fjerne den stygge, brune tingen som henger i midten der, hvis kjresten min fr rva i gir snart, haha! Han har jo bare sittet og spilt Skyrim de siste dagene, hihi!

Gangen sett fra kjkkenet:


Gangen sett fra stua:


Mtte ha med dette bilde, det er s herlig! Det er kusina mi sitt tantebarn i vogna. Kler han det ikke veldig godt? ;-)


Woop woop!

Herrlig besk og andre ste ting

Middagen hos mor og far var grei, vi ble servert hjortestek med deilig soppstuing og andre gode grnnsaker til. Og min kjre klarte spise litt gulrtter ogs! *Stolt* Han spiser vanligvis ikke grnnsaker skjnner dere ;-) Etter det dro vi forsvidt hjem til mamma og pappa og hentet Lady, s bar det hjem til Drammen. Der ventet en stor haug med kvist og andre ting p oss. S vi fikk ryddet nesten halve haugen fr vi dro p kino for se "Ted", en snakkende bamse som ryker hasj og er ganske s morsom! Anbefales se den hvis du har litt humor innabords.

I gr gjorde vi ingenting spesielt. Jeg satt lekte med iPaden mesteparten av tiden til Torbjrn kom hjem, han gikk egentlig og var litt smsur hele dagen, men det gikk greit. Litt uoverenstemmelser utover kvelden, men fr vi la oss s skvret vi opp, heldigvis :-)

Rett etter at jeg sto opp, s gikk jeg en liten tur og kjpte inn noen godsaker til min kjre kusine kommer hit i kveldinga! Tenker Torbjrn og jeg tar en tur til en eller annen butikk s vi fr kjpt slikkepott, en visp, en bakebolle, kanskje en langpanne form, par tre-skjeer, og tror egentlig det er det. Vi skal lage brownies og smkaker! Det blir kjempe koselig og sannsynligvis kjempe godt siden vi er de beste kokkene i verden. Liker vi i alle fall tro..

Hun skal bli her til i morgen, og p fredag s kommer Rikkefina og blir hele helgen! Forhpentligvis blir det litt spilling av SSX (et snowboardspill som Rikke og jeg har spilt siden vi mtte hverandre i 5. klasse) ogs blir det sikkert spise litt rester av kakene, og masse filmer og turer tenker jeg meg! Ser virkelig frem til beskene mine! Er visst ikke s alene som jeg skal ha til, hihi! :-)

Jeg fr dessverre ikke lagt ut s veldig mange bilder heretter, siden jeg ikke aner hvor laderen til kameraet mitt er etter at jeg flytta. Skal kjpe ny, men er litt irriterende kjpe ny nr jeg kjpte ny for ikke s fryktelig lenge siden. Det er kjipt, men nr ikke jeg finner det, og ikke mamma og pappa finner det, s m jeg nesten bare kjpe ny. Elsker jo kameraet mitt og elsker ta bilder, s m nesten f ladet det! Hehe.

Men n kom min kjre kusinus, skrives seinere bitchezz! ;-)

hits