Lill - Freestylerblogger -

Når angsten bestemmer

Her om dagen kom jeg over Christine Danckes innlegg om hennes panikkangst. Hun skriver blant annet om hvor redd hun var, for jobben, for kjæresten og mennesker generelt. Hun forklarer godt hvordan panikkangsten kan ta over hele livet, noe jeg virkelig kan kjenne meg igjen i. Hun skriver også om VG-lista topp 20 tidligere i år, hvor angsten tok over kroppen hennes, men som ikke fikk lov til å holde taket. Hun gjennomførte og opptrådte til og med! Da jeg så det syntes jeg det var kult, men etter å lest og skjønt hvor skummelt hun syntes det var og for ikke å snakke om hvor redd hun var, så syns jeg det er dritkult! Det står stor respekt å kunne trosse angsten sin på den måten, det gjør det virkelig. For jeg vet absolutt hvordan det er.

Jeg har slitt med depresjon siden jeg var tolv, og utviklet angst da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg har hatt en tildels traumatiserende barndom, som preger meg den dag i dag. Uansett hvor mye jeg ikke vil at den skal prege meg, så gjør den det. Jeg har slitt med sosialangst, panikkangst, posttraumatisk stressyndrom, vrangforestillinger og depresjon i mange år. Og i mange av de årene lot jeg angsten bytte ansikt med mitt egentlige jeg. 
Jeg forlot ikke huset med mindre det var midt på natten, jeg gråt fordi jeg måtte på butikken, jeg tok ikke telefonen når folk ringte, jeg sov sjelden. Jeg lå kun i sengen og så på serier, og så jeg ikke på serier så lå jeg i sengen og hatet meg selv. Jeg gråt i mange timer hver dag og ønsket at jeg var død. Jeg ville dø fordi jeg ikke klarte å leve. Jeg slo meg selv i magen daglig og jeg planla hvordan jeg skulle dø. Jeg googlet hvilken måte som var best og kom fram til hva som kunne fungere for meg. Jeg hadde til og med satt av en dato. Heldigvis skulle jeg på kurs i regi av Norsk Folkehjelp den uken, og den dag i dag er jeg evig takknemlig for det. Jeg tror ikke jeg hadde vært her i dag hadde det ikke vært for det kurset. Jeg hatet å være der, jeg var redd konstant og gråt mye for meg selv, jeg strøk til og med, men det knakk meg ikke. Og det utløste noe i meg. Da startet jeg sakte men sikkert å bytte ut angstens ansikt med mitt eget igjen. Jeg klarte å grave meg opp fra hullet jeg var i. Den dag i dag er jeg nesten oppe, selv om det har hendt vonde ting i senere tid som har gjort at jeg har snublet litt ned igjen, men jeg har aldri vært på bunnen siden. Og dit skal jeg ikke igjen. Jeg har jobbet hardt for det, jeg har måttet være ærlig med psykologen jeg gikk til og slik lærte jeg meg teknikker for å overleve. Depresjonen kommer innom av og til, og jeg er fremdeles ikke hundre prosent frisk fra noe av det, men jeg har kommet langt på tre år. Jeg er en helt annen person og jeg er på et helt annet sted enn det jeg var.

Jeg er stolt av meg selv for hvor langt jeg har kommet. Jeg kan nå snakke med mennesker uten særlige problemer, jeg har ingen problemer med å behandle pasienter, jeg kommer meg ut, jeg har til og med gått ned 35 kilo på tre år. Jeg er på et mye bedre sted, med meg selv og andre. Og slik skal det fortsette å være. Jeg har måttet ta noen grep, blant annet måtte jeg nylig slutte i jobben min for å kunne fokusere 100% på å bli frisk. Men det er greit. Jeg har jobbet masse med ting fra ungdomstiden men jeg må også grave dypere. Jeg har en hard jobb foran meg, men det skal jeg takle. Den gamle psykologen min hjalp meg mye. Jeg sa på det siste møte med henne at det er mange mennesker som går til psykolog, og forventer at fagpersonen skal fjerne alle problemene deres. Jeg kan være den første til å innrømme at det ville jeg også i begynnelsen, men jeg skjønte at å gå til en psykolog ikke er en "quick fix", de kan ikke fjerne problemene dine. Du har gått og bært på masse bagasje, kofferter og vesker, så lenge at du vil bare at noen kan bære litt for deg så du kan få en pause. Men en psykolog viser deg hvordan du kan bære bagasjen din ergonomisk riktig. Det er like mye bagasje, kanskje du kan legge fra deg noe i veikanten, men det vil bli lettere å bære ved å kunne visse teknikker og som sagt; bære ergonomisk riktig.

Da angsten herjet som verst klarte jeg ikke gjøre noe av det jeg elsket å gjøre. Sang er blant annet den største lidenskapen i livet, men jeg hadde ikke gjort annet enn å synge hjemme på rommet mitt siden syvende klasse, det var siste gang jeg sang solo. Angsten var paralyserende og styrte som sagt hele livet. Etter mørket slapp taket for tre år siden så har jeg sunget offentlig fem ganger. Det er kanskje ikke mye, men fy så stolt jeg er hver gang for at jeg klart det. Jeg elsker følelsen av å stå på scenen og synge for andre mennesker. Jeg er ikke den beste, heller ikke den dårligste. Men den følelsen sang gir meg er helt utrolig. Den fyller meg med så stor glede. Dessverre sliter jeg fremdeles med prestasjonsangst og skjelver en del når jeg synger, men det har jeg også funnet teknikker for. Jeg lukker heller igjen øynene når jeg føler angsten kommer, og det hjelper. Nå klarer jeg til og med å bevege meg med musikken, og det er et stort skritt! Og det er et skritt i riktig retning, retningen jeg vil gå i livet.

Christine Dancke har fått meg til å tenke at litt angst skal ikke få hemme meg i å drive med det jeg har mest lyst til. Angsten skal ikke styre meg. Iallfall ikke for alltid. Som nevnt tidligere, det står stor respekt og trosse angsten sin for å stå på selveste VG lista. Det ga meg nytt håp da jeg leste innlegget. Det gjør godt når andre, ikke minst kjente mennesker kan være åpne om slike ting. Så tusen takk til deg for at du valgte å dele det. Det var tøft og stort gjort.
Og kan Christine Dancke med hennes angst klare det, så kan jeg med min også!

Tiden vil vise

Jeg skriver ikke så ofte her lenger, men noen ganger så får jeg bare sånn trang til å oppdatere, skjønner? Jeg er innom en gang i blant, bare sånn for å ha sjekka ståa. Jeg scrollet nedover på bloggen min og det er ganske vondt å se så mange triste ting. For de fleste siste innleggene mine er triste. Og det er jo en grunn til det, nettopp fordi de siste tre årene av livet mitt har vært preget av kjipe ting. Jeg har mistet et menneske som betyr så mye for meg og jeg har mistet tre av mine vakreste. Og bloggen har vært et godt verktøy i disse situasjonene. Det hjelper å bare rable ned en haug med følelser og lese det om igjen og om igjen. Det hjelper meg i senere tid, for da ser jeg hvor langt jeg har kommet. Og det er fint. At alle muskler i kroppen ikke gjør like vondt hele tiden lenger. At jeg føler meg litt som meg selv igjen. Vi får se hvor lenge det varer. Oliver, katten min, har vært hos veterinær de siste dagene Han sliter med bena sine og vi har enda ikke funnet ut hvorfor. Noe som holder meg våken og bekymringsfull. Jeg vil ikke miste han også. Jeg kjenner jeg er ganske lei det og vil gjerne beholde de jeg har i livet, i hvert fall en stund til. Vi skal til veterinær igjen i morgen, så får vi se hva de sier.

Ellers jobber jeg en del. Trener, lagt om kostholdet har jeg gjort. Siden desember har jeg mistet snart 20 kilo. Ikke spør meg hvor jeg har lagt dem, kanskje jeg holder dem av til senere. Prøver å vedlikeholde vennskapene mine. Ordner opp i økonomien. Ting går greit, akkurat i dag. Så håper jeg at det holder seg greit.


Greit er fint.

//til neste gang

Min

Jeg har lenge trodd at det ikke var noen der ute for meg. Jeg var forberedt på å leve livet alene, sammen med kattene mine. Jeg var faktisk så forberedt at jeg lukket øynene og nektet å tro på at noen kunne bry seg skikkelig, da denne personen kom inn. Jeg hadde levd livet i skyggene i flere år, og jeg hadde lagt fra meg lysten til å bli sett, men her var det noen som ville se meg. Såklart reagerte jeg med frykt, for jeg var sikker på at jeg skulle bli forlatt og ikke søren om jeg skulle bli såret først. Det høres kanskje smålig ut, men hvis man har levd det livet jeg har levd, med en veldig ustabil barndom og ustabile mennesker som kommer og går, så vil man gå inn i noe forberedt. Jeg dro, og trodde jeg hadde det kjempe bra, men innerst inne visste jeg at det var løgn. Innerst inne visste jeg at dette, dette var noe å tenke over, dette var noe som kunne vare, dette var noe som kunne være ekte. 



Jeg ønsket jo så gjerne å bli sett, men jeg var så utrolig redd for det søkelyset, å være "the center of attention", siden jeg sjelden eller aldri har vært det. Jeg er glad i å gi og er ikke vant med å få tilbake, da jeg ofte ikke vil ha fokuset på meg og nekter å få tilbake. Med denne personen så fikk jeg oppmerksomhet og kjærlighet på en helt annen måte enn jeg noen gang hadde opplevd. Og det skremte vannet av meg. Så jeg rømte. Jeg stakk av og gikk tilbake til det trygge og det vante. Ensomheten. Det funket jo, en stund. Så begynte vi å prate igjen, og jeg kjente savnet stikke i hjertet. Og den kvelden forstod jeg hva jeg faktisk holdt på å miste. En ufattelig gavmild, snill, omsorgsfull, nydelig og herlig jente som ville meg alt godt og som var der for meg uansett hva det måtte være. Og jeg tenkte for meg selv at dette kaster man ikke bort. Her er det noe.

                  

Jeg blir sett. Jeg blir hørt. Mine meninger betyr noe, jeg blir møtt med respekt. Det er noen som vil mitt beste og mer til. Det er noen som er for gode til å være sanne. Og jeg kan ikke fatte at jeg er så heldig å ha en sånn person som jeg stolt kan kalle for kjæresten min. Hun har fått meg til å åpne meg, noe jeg hadde bestemt meg for å ikke gjøre. For jeg kan være litt tøff i trynet, men jeg er et veldig sårbart og følsomt menneske, som har gått gjennom nok til å fylle fem liv. Men hun ser forbi det. Hun er tålmodig, det skal hun ha. For hun har kjempet, hun har grått, hun har håpet. For innerst inne visste hun. Og hun fikk rett, som vanlig. Og det gjør meg ingenting. For selv om livet har nok en gang gitt meg en skruball, og denne kanskje verre enn noen gang, så er jeg lykkelig. For jeg har funnet den som passer for meg, og jeg håper hun synes jeg passer for henne, for jeg elsker henne. Og hun betyr så mye, faktisk så mye at jeg er livredd for å miste henne. At hun en dag finner ut at nok er nok. Men slik kan jeg ikke tenke. For her og nå er det som betyr noe. Jeg savner broren min mer enn ord kan beskrive, men jeg er så takknemlig for at hun står i dette med meg. Jeg vet ikke helt hvor jeg hadde vært dersom det ikke hadde vært tilfelle. Jeg tror ikke på skjebnen, men hvis det er noe som kan ligne på det, så tror jeg det var forutbestemt at vi skulle finne tilbake til hverandre. Og det er jeg så takknemlig for. 



Jeg elsker deg, Veronica. Du gir meg så mye, og du tar så godt vare på meg. Du er fantastisk. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten. Og jeg håper så inderlig du føler at jeg gir deg noe tilbake og at du er glad i meg også. Noe jeg er ganske sikker på. Vi kommer nok til å være uenige, vi kommer nok til å bli sinte, men vi kommer også til å være enormt glad i hverandre. Det er jeg sikker på. Du er så søt, så morsom og så utrolig vakker. Jeg er så heldig som har deg. Takk for alt du gjør og for alt du er.

Brev til deg

Kjære, Bjørn-Morgan. Du var en fantastisk person, og jeg vil gjerne fortelle hvordan jeg så deg, som vokste opp med deg som bror. 
 

Fra jeg var liten så har jeg alltid sett opp til deg. For meg var du helt spesiell. Du hadde ditt og stri med, men likevel tok du deg tid til å høre på søstrene dine. Jeg husker vi spøkte med at det måtte stå et «alle velkommen» skilt et sted, siden huset alltid var fylt av dine og Madeléns venner. Jeg husker jeg pleide å se på deg på avstand og beundre deg. Ønske at jeg var noen år eldre slik at jeg også kunne forstå språket deres, for jeg forstod ikke ungdomsspråk. Jeg var så misunnelig på vennene dine siden de fikk kjenne deg på den måten, mens jeg kjente deg på lillesøster måten. Og jeg var så mye yngre enn deg, slik at vi hadde ikke så mye å prate om, men jeg vet du alltid var der for meg. Hvis noen plaget meg så kunne jeg fortelle det til deg eller Madelén, og dere tok saken i egne hender. Jeg husker deg som en så beskyttende bror og person. Du var så opptatt av at alle skulle ha det bra. Noen netter, når jeg ikke fikk sove og ikke ville vekke lillesøsteren min, løp jeg ned alle trappene til kjelleren hvor du hadde rom, og satt og så på deg spille hele natten. Jeg spurte om spillet du spilte og du svarte. Og jeg satte så stor pris på det, for det var vår egentid. Ingen venner, ingen andre i familien. Bare du og jeg. 
 

Vi pleide å reise på ferie til Sälen på sommeren, og jeg kikket alltid mot bilen foran, for der satt du, med bena hengende utenfor vinduet med de karakteristiske tennissokkene dine og musikken på full guffe. Jeg kjente igjen på følelsen av misunnelse, for du var med de store barna, mens jeg var med de små og jeg ønsket for alt i verden å være med dere. Jeg ville så gjerne være en av de kule som fikk henge med storebroren sin. Årene gikk og du flyttet ut, det var da vi mistet en stor del av kontakten vår. Du flyttet til Bergen og senere Oslo, og jeg var i ferd med å vokse opp og få egne venner, og misunnelsen ebbet ut ettersom jeg fikk min egen vennegjeng. Men savnet etter deg var alltid der. Men du kom hjem fra tid til annen og jeg minnes en kveld vi hadde Marita på besøk, og vi tre satt en sen kveld ved pc-en. «Hør nå, så skal jeg vise dere en fantastisk låt», sa du og Marita og jeg ventet spent, og ramlet omtrent av stolene våre da vi hørte det var «Profferson» med «En evighetssmaskin». En annen kveld du var hjemme husker jeg du fortalte meg at den beste måten å torturere deg på, var å sette på en sang som het «Crazy» og binde deg fast til en stol, for du kunne virkelig ikke fordra den sangen, da lo vi også så godt og jeg kjente et stikk av savn fordi jeg fikk se deg så sjelden, og vi hadde det så gøy når vi var sammen. 


Så, for noen år siden, kom du hjem til mor og far. Jeg husker jeg var så nervøs for å se deg, og så utrolig spent. Jeg hadde ikke sett deg på to år og var spent på hvordan du så ut, for mor sa du så så frisk ut. Og det gjorde du. Jeg måtte holde tårene i sjakk da jeg fikk se deg, for du var så flott. Og du smilte det flotte, gode smilet ditt og du humret den fine brummingen din. Endelig, tenkte jeg. Her er du. Jeg husker også mor spurte deg om det var fint å se søsteren sin igjen, og du svarte ja, det ga meg en så god følelse, siden vi ikke er biologiske søsken. Men det betydde alt i verden at du så på meg som din søster, for du har alltid vært min bror i mine øyne. Etter det hadde vi flere samtaler. Vi kunne snakke langt og lenge om livet, menneskene i det og hendelser som skjedde i verden. Det var som alt falt på plass, for du og jeg tenkte akkurat likt. Vi så dilemmaer fra alle sider, prøvde å forstå på en fornuftig måte og ikke reagere med sinne, og det var så deilig å ha en person som var så lik meg. Vi var to versjoner av samme person, rett og slett. 


Jeg husker vi skulle i 70-årslaget til mor, og jeg gledet meg ekstra mye fordi du skulle komme, og jeg håpet jeg fikk pratet med deg. Og jeg fikk mer enn jeg hadde håpet på, for vi holdt sammen nesten hele kvelden. Vi satt ved siden av hverandre og snakket med de som var der, men vi fikk også pratet alene. Og du fortalte meg at du ikke var så glad i musikk og du lo da jeg gispet, siden jeg er så glad i musikk. Den du stort sett hørte på var gjerne «Eminem». Den kvelden betød så mye for meg. Vi lo og tullet, og det var første gang jeg var gammel nok til å drikke sammen med deg, og jeg fikk endelig følelsen av at nå, nå var jeg en av de kule som fikk henge med deg. 


Jeg husker også godt en varm sommerdag, i fjor. Jeg skulle inn til Oslo, og jeg spurte alltid deg om du ville møtes, og det ville du denne dagen. Jeg hadde aldri vært i Oslo alene før og jeg var livredd mens jeg satt på toget innover, men du roet meg med at du ville møte meg med en gang jeg gikk av. Toget stoppet og jeg gikk opp på Oslo S og ventet, mens jeg kikket nervøst rundt på menneskene rundt meg. Jeg var midt i tanker om at Oslo måtte være verdens skumleste by da noen plutselig tok tak i siden min og ropte «bø!». Jeg skvatt sånn at jeg hoppet rundt, og der sto du og skrattlo, og jeg begynte å le jeg også. Hele dagen gikk vi sammen og du viste meg den vakre siden av Oslo jeg aldri hadde sett før. Du fortalte meg hvor du pleide å være og hvilke plasser du anbefalte meg å unngå. Vi vandret opp og ned Karl-Johan og pratet, og det var så deilig å ha deg helt for meg selv en hel dag. Det var bare deg og meg. Jeg følte meg så hel når jeg var sammen med deg. Akkurat som om alt ga mening. Da vi gikk nedover Karl-Johan igjen så vi på de forskjellige ordene som ligger spredt på bakken. Vi leste høyt for hverandre de vi syntes var fine, og lo av de vi syntes hørtes fjollete ut. 


Norge er et fritt land, befolket av ufrie mennesker.
 

Så kom vi til et torg og jeg stoppet opp. Du spurte meg om hvorfor, og jeg fortalte at det var fordi jeg hørte en sang som jeg elsket. Du spurte om tittelen, og jeg sa «dust in the wind» og fortalte kort om hva den handlet om. Du lyttet til hva jeg sa da jeg fortalte min relasjon til sangen, og da jeg var ferdig og fortelle, sto vi begge to i stillhet og lot musikken skylle over oss. Plutselig tok vi til og rote rundt i hver våre lommer etter småpenger. Du fant fram en haug med mynter, mens jeg nølende ga deg mine seks kroner. Du så på meg med skeptiske og lattermilde øyne, og jeg fortalte deg leende at jeg ikke hadde vane for å gå rundt med mynter. Da fortalte du meg at du alltid gikk rundt med mynter, slik at du kunne gi til gatemusikantene og kunstnerne, slik som han vi ble stående og se på i en halvtime. Og du ga meg alltid litt informasjon om disse menneskene, eller noen av plassene og butikkene vi gikk og så på. Jeg skulle dra for å møte en venn, og da jeg skulle gå, tok du vennen min i hånden og introduserte deg som broren min, og jeg kunne formelig kjenne stoltheten boble over i kroppen min. 


Jeg husker du var hos meg, 27 desember i fjor. Jeg skulle holde tredje juledag middag for nesten hele familien, og jeg var så stressa og løp att og fram for å få det til å bli perfekt, mens du tok det med strålende ro og roset meg for maten, og spesielt den hvite sausen. Den elsket du. Og bare tilstedeværelsen din fikk meg til å stresse ned, for du pratet meg gjennom det. Og gjennom hele middagen roset du meg og jeg hørte på deg fortelle om livet ditt, vennene dine og alle reisene du hadde vært på, og de du skulle på. Du hadde så mange planer at det er litt vanskelig å huske alle, men jeg husker spesielt idéen din om en nettside for e-sigaretter. Man kunne formelig se stjernene i øynene dine for dette prosjektet. Dette hadde du så stor tro på, og jeg hadde så stor tro på deg. Jeg hadde troa på at livet ditt gikk rette vei, og jeg var så stolt av deg, for hva du hadde fått til og for den personen du var.


Men slik ville det ikke bli, for livet hadde andre planer for deg. Plutselig var du ikke lenger her. Nå kan jeg ikke ringe deg og snakke med deg i timesvis. Nå sitter du ikke lenger i stolen hos mor og far når jeg kommer på besøk. Nå har jeg ingen som forstår familien vår på samme måte som meg. Nå er en del av meg borte. Verden er ikke lenger den samme, og Oslo er ikke lenger en vakker og flott by. Jeg har mistet min rådgiver, min bror og min halvdel. Og vennene dine og resten av familien har også mistet deg og sine versjoner av deg. Det føles som jeg famler rundt i mørket, uten å ha noe stødig å holde meg til. Smerten er så vond og tårene så mange når jeg tenker på at du faktisk ikke er her mer. Hva skal jeg gjøre nå? Hvor skal jeg gå? Og hvor er du? Jeg ønsker bare at det ikke skal være sant, vær så snill.. Si at det ikke er sant. Jeg vil ikke innse det, vil ikke skjønne. For da blir det virkelig. Jeg vil så gjerne ha deg tilbake. Hjertet mitt knuser når jeg tenker på at jeg må leve resten av livet mitt uten deg. Mine fremtidige barn får aldri kjenne deg, mine nevøer vil ikke huske deg. Men vi skal fortelle dem. Vi skal hedre minne om deg, som var så god, så forståelsesfull og så flott. Ta vare på Gonga og Joja til jeg en dag også kommer. Jeg vil savne deg for alltid. 


Sov den beste søvnen, min kjære, vakre helt. 

Jeg elsker deg. 

 

Hilsen din største fan, Kine. 

Er det fordi jeg er feit?

Ok, kanskje litt misvisende tittel, men dette har plaget meg lenge. Og jeg er heller ikke desperat etter verken kjæreste eller oppmerksomhet, bare så det er sagt. Dette er et tema som har, som sagt, plaget meg lenge, og nå spør jeg ut til folket.

I mange år har jeg hatt dårlig selvtillit, og ikke minst; dårlig selvbilde. Jeg har latt samfunnet bestemme hva jeg skal føle om meg selv og hvordan jeg skal se på meg selv. I dagens samfunn er det ikke greit å være overvektig. Det er usunt, ekkelt og det plager folk. (Helt ærlig ser jeg ikke hvordan det kan være deres problem, men dere skjønner kanskje hvor jeg vil)

Mange jenter har null problem å få oppmerksomhet fra menn, eller å få seg kjærester. Selv fikk jeg ikke kjæreste før jeg ble atten år gammel. Jeg har ikke vært tynn siden jeg begynte i første klasse, jeg har vært relativt overvektig og i mange år ga jeg blaffen i hvordan jeg så ut. Jeg gikk i akkurat det jeg selv følte for. Dette kan kanskje ha bidratt til at noen fra det andre kjønn aldri så min vei, for man skal jo gjerne se litt ordentlig ut, men er det også fordi jeg var overvektig? Den tanken har jeg alltid hatt i bakhodet, uansett hvor langt på veien til bedre selvbilde jeg har kommet. Jeg bryr meg mer om hvordan jeg ser ut nå, jeg gidder å kle meg ordentlig, ta på meg litt sminke og jeg snakker med mennesker. Mye mer enn jeg gjorde før. Jeg har blitt en ordentlig koselig jente! Men likevel, så virker det ikke som jeg er "bra nok" til å være i et forhold med. Ikke at jeg har et stort behov for det, men det hadde vært hyggelig å bli latt merke til, og at noen hadde vært interessert i mer enn bare sex, om dere forstår. Det skjer ikke hver dag det heller, men hvis det er noen som viser interesse; så er det kun for det, ikke noe mer. Og man føler seg på en måte litt teit hvis man håper på noe mer også! For i følge dagens samfunn; hvordan skal noen kunne elske deg når du ikke elsker deg selv nok til å kunne ta vare på deg selv?
Jo da, det å spise sunt og trene er jo å ta vare på seg selv, men for mange så er det altfor høyt oppe på stigen. Det er mange andre trinn man må ta før man kan ta tak i disse, skjønner du? Det er ikke alltid svart og hvitt, noen ganger er det store gråsoner også.

Jeg hørte av ei venninne for en liten periode tilbake at menn ikke bryr seg om du er overvektig, dersom de kun er ute etter et one night stand. Jeg kjenner egentlig jeg blir litt irritert, for er man bare bra nok til det, men Gud forby dersom du hadde fått følelser for jenta, for hun er jo overvektig? Er det riktig tankegang da? Det er virkelig ikke sånn det burde fungere. Hvis man hadde giddet å tatt seg bryet med å bli kjent med menneske under all vekta, så vil du se at hun er den som bryr seg mest og viser det, tenker på dine behov og elsker deg kanskje høyest. Og hva hvis hun sitter med denne vekta på grunn av ting som har skjedd med henne i fortiden, men hun trenger bare en som pusher henne litt? En som kan se skjønnheten hennes fra innsiden, men som likevel har nok bein i nesa til å spørre om dere kan gå en tur i ny og ne, eller spise litt sunnere? Ja, det er et sårt tema, så absolutt. Og jeg vet alt om det. Det er kjipt når andre mennesker påpeker at du har et problem, men hvis du forteller at du ikke er fornøyd med hvordan du ser ut, og noen er villige til å hjelpe deg, så er det gullbilletten. 

Og kanskje er det slik at dette er det eneste problemet hennes? Alle kommer med bagasje, det er det ingen tvil om. Du kommer ikke unna, selv om du gjerne skulle ønsket det. Og kanskje er det slik at dere kunne fått det fantastisk bra sammen? Kanskje hun er den rette? Kanskje dette er kvinnen du skal leve resten av ditt liv med? Men du tør ikke å satse, tør ikke å prøve, tør ikke å se det fra den siden; fordi hun er overvektig. Du velger henne bort med det samme. Hva er det for en holdning? Vel, jeg kan si så mye som at det er feil holdning.
Klart, vi har alle våre preferanser, men jeg sier bare; tør å satse. Tør å våge. Hun er ikke et misfoster fordi hun har tatt feil valg i livet. Tenk litt på det.

Jeg er ADHD, og ADHD er meg.

 

Det er mange som synes ADHD er skummelt. At mennesker med ADHD er rappkjefta, ukontrollerbare, sliter med sinneproblemer, er høylytte eller dumme. Denne "stereotypen" er forferdelig irriterende, mest fordi den veldig ofte ikke stemmer. Jeg er ganske så lei av å bli satt i den båsen, derfor ville jeg lage noen punkter om hvordan ADHD påvirker meg og kanskje oppklare en ting eller to:

 

Bildekilde

- Jeg blir fort ukonsentrert. Hvis det er noe jeg ikke interesserer meg for, så vil jeg ikke klare å konsentrere meg om temaet. Lysten er der, men jeg får det rett og slett bare ikke til. Jeg er fæl til å slutte midtveis, nettopp fordi jeg ikke klarer å holde konsentrasjonen og/eller interessen i live.

- Jeg glemmer ting. Utrolig fort. Du kan si en ting til meg, og jeg vil mest sannsynlig glemme det i løpet av fem minutter. Jeg mener det ikke, men det foregår utrolig mye annet i hodet mitt og jeg tenker på så mye mange andre ikke gjør, og da kan jeg glemme det du har fortalt meg. Ha dette i bakhodet når du tar opp noe du har nevnt for meg.

- Jeg klarer ikke å bli ferdig i tide. Jeg skal gjøre en million ting før jeg er klar til å dra. Jeg er «kronisk» for sent ute, nettopp fordi jeg skal gjøre så mye forskjellig før jeg skal noe. Jeg skulle gjerne hatt brettet klærne, kost med katten, ryddet kjøkkenbordet eller sjekket ut den sangen først.

- Jeg har en sinnssyk viljestyrke når jeg først vil. For eksempel, jeg var utrolig glad i kjøtt, men jeg ønsket å slutte og har aldri frivillig spist kjøtt siden, og jeg tviler på at jeg noen gang vil. Det var hardt, men jeg fikk det til. Og har jeg først bestemt meg for noe, da kan du banne på at jeg kommer til å fullføre med glans. Skal jeg først gjøre det, så skal jeg være best.

- Jeg lever i nået. Jeg tenker ikke så mye på fortiden, jeg tenker heller ikke mye på fremtiden. Jeg lever i nåtiden, og kan ha vanskeligheter med å avtale noe som er langt fram i tid.

- Jeg er elendig i å organisere livet mitt. Jeg glemmer avtaler, glemmer møter, glemmer å betale regninger, glemmer å spise. For jeg har jo selvsagt en million andre ting jeg må gjøre først! Og jeg glemmer organisere det. Jeg skriver det ikke ned eller lagrer det på telefonen, for det har jeg selvsagt glemt å gjøre.

- Jeg har humørsvingninger. Jeg kan være utrolig glad, og så kan jeg bli helt stille. Det er ikke nødvendigvis noe i veien, men humøret mitt er en eneste stor berg og dal-bane, og det gjør meg sliten. Ha forståelse. Jeg går sikkert gjennom fem forskjellig humør i løpet av en time, og det kan være utmattende, Jeg kan plutselig komme til å tenke på noe, eller jeg reagerer på noe noen rundt meg sier. Jeg kan bli illsint for noe jeg leser på nettet, eller jeg kan gråte for noe jeg ser på tv. Det skal mye til før jeg blir sint på de rundt meg, men blir jeg sint så har jeg mest sannsynlig en god grunn og jeg kommer til å fortelle deg hvorfor.

- Jeg er alltid ærlig der det passer seg. Jeg vet når jeg må ty til en hvit løgn, og jeg vet når jeg må være ærlig. Spør du meg om noe personlig, så vil jeg mest sannsynlig svare ærlig. Jeg legger ikke lokk på ting, og er du ufin mot meg så kan du være sikker på at jeg kommer til å fortelle deg at jeg ikke aksepterer det. Jeg kan ikke fordra urettferdighet og det skal jeg sørge for at du vet, dersom du er urettferdig mot meg eller andre.

- Vær rett på sak med meg. Ikke gi meg en haug med beskjeder om hva jeg må gjøre, eller hva vi skal gjøre, da gir du meg bare enda mer kaos i hodet enn det jeg allerede har. Ikke hell bensin på bålet. Gi meg klare beskjeder, og repeter gjerne, men hvis jeg sier jeg har skjønt det, så har jeg skjønt det. Og jeg spør ikke om og om igjen for å irritere deg, men jeg vil gjerne skjønne hva jeg har fått beskjed om.

- Ikke snakk til meg som jeg er dum. For det er jeg absolutt ikke. Selv om jeg trenger å få beskjeder flere ganger, betyr ikke det at jeg ikke kan noe. Jeg vil bare gjøre det helt riktig og være helt sikker på ting før jeg gjør noe. Selv om jeg har en diagnose, gjør ikke det meg dum. Mest sannsynlig er jeg en ganske god ressurs, siden jeg ikke vet når jeg skal gi meg.

- Jeg lar være å tenke på vonde ting. For at jeg skal kunne klare å stå opp hver dag, så kan jeg ikke tenke på alt det vonde som har skjedd meg. Jeg skrur det på en måte av, slik at jeg skal kunne fungere i hverdagen. Det betyr ikke at det ikke har hatt en innvirkning på meg, men for at jeg skal overleve så vil jeg ikke tenke på det. Det er ingenting jeg kan gjøre med det likevel, da er det lettere å la det ligge. Det er en flott ting med ADHD; man finner alltid noe å konsentrere seg om og glemme tankene i samme slengen.

- Jeg er en veldig forståelsesfull person, men noen ganger kan det virke som jeg ikke forstår deg. Jeg har én måte å gjøre ting på, du har en annen. Noen ganger det vanskelig for meg å akseptere dette, og jeg kan bli irritert dersom du ikke tenker på samme måte som meg. Dette har litt med impulskontroll å gjøre, for min impuls er å bli sint, men det gir seg fort, det kan jeg love deg. Jeg må bare ha litt tid til å akseptere det.

- Jeg har tankekjør. Jeg er alltid redd for hva folk mener eller tenker, og da kan jeg virkelig dra meg selv ned på grunn av det. Jeg er opptatt av å bli akseptert. Noen ganger klarer jeg heller ikke helt å skru av tankene mine og da kan jeg være vanskelig å få kontakt med. Tankene tar overhånd og slipper ikke taket, og da trenger jeg tid. La meg være i fred litt, så kommer jeg sterkere tilbake.

- Jeg må bevege meg. Beklager, men jeg klarer ikke å sitte i ro. Jeg må alltid bevege en eller annen kroppsdel, med mindre jeg sover. Jeg må riste på benet, riste på kulepennen, tromme med hendene eller snurre på en flaske. Jeg vet det er irriterende, men jeg er konstant rastløs, det er forferdelig slitsomt å holde det inne.

- Jeg sliter med søvn. For meg er det ikke «bare» å legge om døgnet, legge meg og stå opp tidligere. Noen personer med ADHD har ikke så god produksjon av melatonin som mange andre har, derfor blir ikke hjernen trøtt. Det vil si at jeg kan ligge våken i 4-8 timer før jeg til slutt sovner av utmattelse. Ja, jeg har prøvd omtrent alt, og dine tips hjelper dessverre ikke.

- Jeg skal klare selv. Det høres kanskje barnslig ut slik jeg skriver det, men for meg så er det viktig at du lar meg prøve selv. Jeg kan ikke fordra når folk skal ta over ting jeg allerede er i gang med. Jeg må omstille hjernen min til den oppgaven jeg skal gjøre og noen ganger kan dette ta litt tid. Noen ganger tviler jeg også på mine evner ovenfor oppgaven jeg skal gjøre, dette kan også ta litt tid, men jeg vil gjøre det. Og jeg skal gjøre det. Selv.

- Jeg må omstille hjernen min. Hvis jeg har en avtale og jeg har fått spesifikk informasjon om hva vi skal gjøre, så er hjernen min innstilt på dette. Hvis noen da kansellerer eller gjør om på dette, så må jeg gjennom en stor prosess for å omstille. Dette kan ta litt tid, og jeg kan virke sint, og det kan jeg også bli. Jeg er så innstilt på én spesifikk ting, og jeg liker ikke når dette endres. Da kan jeg bli irritert, for det tar så mye av meg når jeg må endre kursen, men husk at jeg er ikke sint eller irritert for alltid. Det gir seg ganske fort.

- Jeg er et vanemenneske. Dersom du kjenner meg personlig, vil du kanskje si at dette ikke stemmer helt, men innerst inne så er jeg det. Og jeg kan ikke fordra å endre på mine vaner. Dette henger litt sammen med punktet over. Jeg liker ikke forandringer, og jeg kan bli utrolig lei meg fordi dagligvarebutikken jeg har handlet på i mange år, skal legges ned. Jeg kan bli sint hvis det ommøbleres hjemme. Jeg kan bli sint dersom noen har kjøpt en ny type bordsmør. Jeg er glad i de tingene jeg er vant med. Det betyr ikke at jeg er åpen for forandringer, jeg vil bare helst ikke ha noe med dem å gjøre, iallfall ikke i begynnelsen.

- Ikke bli lei deg dersom jeg ikke vil være med deg. Det foregår så mye i hodet mitt hele tiden, og noen ganger trenger jeg alenetid for å bytte ut deler og smøre på olje, for å gi det et bilde. Det er slitsomt å være meg hele tiden, og da trenger jeg pause fra alt. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i deg eller at jeg ikke er glad i å være med deg, men for at jeg skal fungere så har jeg som sagt behov for å bytte ut litt deler og lade batteriene mine.

- Har jeg bestemt meg for noe, så skal det gjennomføres. Noen ganger har jeg behov for å stoppes. For jeg kommer ikke til å gi meg før jeg er ferdig. Det vil si at jeg glemmer grunnleggende behov som søvn og mat. Jeg har til og med «fem ekstra batterier» og sikkert sju gir slik at jeg kan holde på i en evighet, men det er ikke bra for meg. Hvis jeg går inn for noe, så går jeg så intenst inn for det, og da sliter jeg meg helt ut. Jeg har ingen stoppeknapp.

- Jeg føler meg ofte ikke bra nok. Fordi jeg har en diagnose jeg ikke helt er komfortabel med, så vil jeg alltid prøve å bevise at jeg er som alle andre, men jeg vet at jeg er litt annerledes. Og det føles ikke godt å være annerledes, det føles ikke bra nok for samfunnet. Jeg føler ikke jeg får til det jeg skal gjøre, jeg får ikke konsentrert meg eller hjernen min vil ikke konsentrere seg. Jeg slår utrolig hardt på meg selv, så jeg trenger ikke andre til å gjøre det samme. Jeg vil alltid prøve å gjøre mitt beste og når mitt beste ikke er godt nok, kan jeg bli utrolig lei meg og sint.

- Jeg kommer ikke til å avbryte deg når du snakker, men jeg vil avbryte meg selv når jeg snakker. Jeg kan komme på noe annet og si det uten å tenke meg om, eller jeg ser noe som jeg må si noe om. Dette kan kanskje bli litt forvirrende for de rundt meg, men for meg er det naturlig. Det er slik hjernen min opererer.

- Jeg har mange lidenskaper. Jeg har alltid tusen baller i lufta, men jeg greier ikke å ha kontroll på de. Jeg interesserer meg for utrolig mye; musikk, dyr, interiør, mennesker, medisin, bøker, teknologi, og jeg er alltid interessert i å høre om nye ting jeg ikke vet noe om. Jeg suger til meg så mye kunnskap jeg kan, for jeg elsker å lære, men dersom hodet mitt ikke synes det er interessant, så ikke bli lei deg. Jeg vil alltid prøve.

- Jeg får ikke alltid med meg det du sier. Beklager, men noen ganger så ramler jeg ut av samtalen vi har. Jeg mener så absolutt ikke å gjøre det, men det skjer. Ofte. Jeg vil alltid prøve å hente meg inn, men det er ikke alltid jeg får det til. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg, men det bare skjer. Og stol på meg; det er flaut og det er ikke gøy når du nevner det.

- Jeg bryr meg. Mye. Jeg bryr meg om interessene dine, dyrene dine, familien din. Jeg husker det du forteller meg, og vil alltid prøve å finne noe som gjør deg glad. Jeg vil alltid prøve å gjøre deg til lags, og dette kan bli forferdelig slitsomt dersom jeg er med mennesker med sterke meninger. Jeg vil det beste for alle og det er ikke alltid like lett. Da kan jeg bli frustrert, men gi meg tid.

- Jeg er ubestemmelig. Jeg vurderer ting fra alle vinkler, og jeg syns det er utrolig vanskelig å sette ned foten og faktisk bestemme seg for noe noen ganger. Det kan være store ting og det kan til og med være hva jeg skal ha til middag. Det kan være slitsomt for andre, men det er kanskje enda verre for meg, for jeg vil kunne peke på en farge som jeg vil male stua i uten å måtte vurdere femti andre, for eksempel. 

 

Dette er min versjon av ADHD. Det er en kamp hver eneste dag. Det er mye fram og tilbake, opp og ned og sikk sakk, og helt ærlig finner jeg ikke mye positivt med diagnosen, men jeg vet om mange som syns at ADHD har formet dem til en bedre person og at det har beriket livene deres, og det er godt at noen har et positivt syn på det.

Din versjon er kanskje annerledes, eller så er kanskje din ganske lik. Det finnes mange forskjellige versjoner av denne diagnosen, men jeg ville dele min slik at mennesker rundt meg kan forstå meg litt bedre. Hvis du kjenner noen med ADHD og kjenner igjen noe av det jeg skriver så vis de gjerne dette. Det kan være godt å vite at man har noen som går gjennom det samme som en selv. Og hvis du som leser har ADHD; ikke tenk på det som en byrde slik jeg har gjort. Embrace it. Aksepter den som en del av deg.

Jeg er ADHD, og ADHD er meg.

 

Takk for at du leste.

 

Kilde: http://www.adhdnorge.no/index.asp?id=88320

Les mer om ADHD her.

Er det ikke nok nå?

Nå har jeg båret rundt på dette en stund og siden jeg er så dårlig på og fortelle andre hvordan jeg egentlig føler det, så har jeg funnet ut at det å skrive hjelper meg. Enten det er gjennom skrive ned tanker og følelser eller sangtekster. Og nå kjente jeg at jeg virkelig trengte å skrive litt.

Siden jeg sist publiserte et innlegg her inne har jeg mistet to katter. Sist gang hadde hjertet mitt knust. Nå har det knust igjen. To ganger. Helt ærlig fatter jeg ikke hvordan jeg fremdeles klarer å stå oppreist. Hvordan jeg klarer å reise meg, igjen og igjen. Det virker som om det er min skjebne. Mitt lodd i livet; oppleve mest mulig forferdelig og miste de jeg er mest glad i. Jeg har mistet tre uerstattelige individer, i løpet av litt over et år. Mesteparten av de jeg har vært glad i, hatt tillit til, elsket av hele mitt hjerte, har dødd fra meg. Jeg er etterlatt alene, og det forventes at jeg skal sprette opp som en gummiball, børste støv av skuldrene, knekke opp ryggen og fortsette med et stort smil om munnen. Og jeg prøver. Jeg prøver så jævla hardt. Jeg prøver å være snill og godhjertet hele tiden. Jeg er med i en frivillighetsorganisasjon, jeg bidrar med de midlene jeg har til overs når jeg kan til mennesker og til dyreorganisasjoner. Jeg spiser faen ikke kjøtt en gang! Jeg hjelper, alltid. Uansett hvordan jeg har det, så hjelper jeg. Så da spør jeg; hvorfor? Er det ikke nok nå? Kan ikke jeg også få slippe snart?

For bare to skarve dager siden følte jeg meg glad. Jeg har ledd så godt. Jeg har verken følt meg glad eller ledd ordentlig på over to måneder. Jeg har gjort det jeg alltid gjør når vonde ting skjer; jeg skrur av. Jeg stenger alt ute, orker ikke å snakke om det, vil ikke tenke på det. For det er rett og slett for vondt. Smerten er altoppslukende, fortvilelsen føles som knivstikk, sorgen føles som en stor, tjukk tåke og desperasjonen føles som om jeg står i brann. Men nå har jeg altså gjort det. Jeg har stoppet opp og tenkt. Tenkt på hva jeg har mistet. Kjent på smerten og savnet. Og det gjør så vondt. Så jævla, fuckings vondt.

I bøker og filmer blir familiehunden påkjørt. Veterinærene sier at nesten alt håp er ute, men familien vil ikke gi seg. De vil gjøre alt for følgesvennen sin. Og det går bra. I veldig, veldig mange av tilfellene går det bra. Det er altså i bøkene og filmene. Virkeligheten er en helt annen. Det har jeg virkelig fått kjenne på dette siste året.

13 april i år ble Nala, katten som hjalp meg gjennom sorgen etter Lady, Nala som var min sjelevenn og mitt alt, påkjørt. Det kom som lyn fra klar himmel, jeg var så uforberedt. Vi dro til dyrlegen og jeg sa at de skulle gjøre alt for henne. Samme hva det kostet; jeg skulle ha henne tilbake. Vi dro hjem med beskjed om å håpe på at de ikke ringte, så vi satt på nåler hele natten. Pratet om Nala, ba til høyere makter om at det skulle gå bra. Og jeg klarte å overbevise meg selv om at det skulle det faktisk gjøre. Dette kom til å gå bra. Nala ville bli frisk og ting ville bli bra igjen. Helt til klokken fire den natten, da telefonen ringte. Nala overlevde ikke. Hele verden min kollapset. Jeg gikk inn i sjokktilstand, en slik tilstand jeg kun har vært vitne til på film. Jeg styrtet brennevinet jeg hadde i skapet og jeg skulle finne tabletter slik at jeg kunne ende alt, der og da. Slik at jeg fikk være sammen med Nala, for denne verden ville jeg ikke leve i hvis det betød at jeg måtte fullføre uten henne.

Jeg levde i denne sjokktilstanden i to uker. Da begynte jeg sakte men sikkert å bli litt meg selv igjen. Etter litt over en måned var jeg greit på vei, men hadde en stor knute i magen. Jeg hadde mareritt om natten om at moren til Nala, Frøya, også skulle bli påkjørt. Hver gang Frøya var ute var jeg stresset, nervøs og hadde hjertebank. Jeg var konstant redd og det tæret enormt på meg, i tillegg til at jeg prøvde å komme meg etter tapet av Nala. 29 mai, bare halvannen måned etter Nalas død, skulle Frøya og jeg gå en tur. Hun og jeg gikk stadig turer og jeg hentet henne titt og ofte hvis hun ikke kom da jeg ropte. Vi gikk langs en trafikkert vei, men ikke en eneste gang ga Frøya tegn til at hun noen gang ville krysse veien. Ikke før 29 mai. Jeg kikket meg over skulderen for å ha kontroll på hvor hun gikk, og da jeg snudde meg så jeg Frøya løp over veien og rett inn i en forbipasserende bil. Dette er noe av det jævligste jeg har sett i hele mitt liv. Vi dro til dyrlegen med henne og fikk beskjed om at hun skulle bli over natten. Men jeg visste det. Jeg visste at det var siste gang jeg skulle få se Frøya. Jeg var forberedt på at dette kom til å skje, at det var slik det ville ende for henne. Du skjønner, Frøya har aldri vært glad i å være inne. Hun satt konstant i vinduet, mjauet og ble rett og slett deprimert av det. Jeg hadde ikke annet valg enn å ta sjansen. Og da skjedde det som måtte skje. Frøya led samme skjebne som datteren sin.

På morgenen, 30 mai, ringte jeg dyrlegen for å høre hvordan det hadde gått. Like før jeg ringte og helt fra det skjedde hadde jeg gått med en enorm kvalme. Jeg skalv og hakket tenner og jeg måtte manne meg opp for å trykke på nummeret. Så fikk jeg beskjed om at hun ikke hadde klart seg. Jenta mi var død. Hun hadde kjempet, men ett minutt over tolv natt til 30 mai orket hun ikke lenger. Men hun kjempet med nebb og klør, dét skal hun ha. Hun kjempet og kjempet, men måtte til slutt gi opp kampen. Og igjen kom sorgen, fortvilelsen og savnet.


Sangen min om Nala og generell sorg over tapet av våre kjære.

Gud, som jeg savner dem, alle tre. Nå har jeg da mistet tre kjæledyr på litt over ett år. Jeg sitter igjen med Oliver, sønnen til Frøya og da broren til Nala. Det hjelper litt. Han har skjønnheten til Frøya og personligheten og klovneriene til Nala. Det er som om de er der sammen med meg hver eneste dag, men likevel ikke. 

Men det som tærer er det at jeg føler ikke har fått sørget ordentlig over Frøya. Jeg henger fremdeles i tåken med sorgen over Nala og egentlig Lady også. Jeg må sitte og sørge over jentene mine, og det føles så forbanna urettferdig! Noen mennesker seiler gjennom livet uten så mye som litt skitt på ermet, mens andre må miste familiemedlemmer i hytt og pine. Når skal det være nok for meg? Når skal noen stoppe og si; vet du, jeg tror hun har fått nok. Jeg tror vi avslutter her.

Hver gang jeg tror vinden endelig snur, så skjer det noe forferdelig. Hver gang så mister jeg noen. Så kanskje jeg skjønner nå; det er ikke meningen at jeg skal være lykkelig. Jeg kan aldri bli lykkelig. Er jeg det så vil jeg miste flere, det kan jeg ikke risikere. Jeg må leve i depresjonen og angstens tåke for resten av mitt liv. Leve i frykt over å være lykkelig. Jeg kan ikke miste flere nå. Det er snart ikke flere igjen. La det snart være nok.

Jeg må virkelig ha gjort noe helt jævlig i mitt forrige liv for å ha fortjent dette livet. Jeg må virkelig ha trekt det lengste strået. Jeg sitter med gjeld opp etter ørene etter at jeg har blitt motarbeidet hele livet. Med NAV, skoler, barnevern etc. Og nå veterinærregninger på flere tusen. Men det siste angrer jeg ikke på, aldri i livet om jeg gjør. Jeg ville vært gjeldsslave resten av mitt liv om det så kunne reddet jentene mine. Det hersker det ingen tvil om. Jeg kunne bare ønske jeg hadde dem her. Mine vakre, vakre jenter. Hvor er dere nå? Er det virkelig sånn at dere ser på meg? Ser dere hvor vondt jeg har det uten dere? Hvor fortapt jeg er?

Desperasjonen, frykten, savnet, fortvilelsen, sorgen. Jeg har følt det så mange ganger i livet, og nå vil jeg ikke mer. Hvis ingen andre syns det så syns iallfall jeg det er nok. Hører dere? Det er nok nå. Jeg er sliten. Så jævlig sliten.

Til min kjære, vakre gutt.

Jeg vil begynne med å si beklager til de som føler seg støtt av dette innlegget. Jeg regner med at jeg vil få noen reaksjoner av folk som er involvert i dette, men vit én ting; jeg var der da dette skjedde og det har gått og gnagd i meg i veldig lang tid. Nå er det på tide at jeg får dele min historie og min versjon. Jeg har noen utrolig tøffe uker foran meg og dette er noe jeg trenger å få ut for å kunne takle det som skal komme. Takk for deres forståelse. 

"Til min kjære, vakre gutt.

Jeg savner deg. Jeg savner deg så mye at det gjør vondt. Jeg har vært alene i et par dager nå og det har dessverre gitt meg tid til å tenke. Tenke på hvor mye jeg savner deg. Hvor mye jeg savner å ha deg i livet mitt. Savner det å kunne se deg hver dag. Jeg innser at jeg ikke kan være alene over lengre tid. Det ødelegger meg. All smerten kommer tilbake. Den forferdelige, vonde, kan-ikke-fatte-hvordan-jeg-skal-overleve-dette smerten. Folk sier hele tiden til meg at jeg er så sterk, de fatter ikke hvordan jeg har klart å overleve tapet av deg. Men hemmeligheten er at jeg ikke gjør det. Jeg gjør alt for å slippe å tenke på deg, tenke på alle minnene våre. Alle de nettene du sov i sengen min, som jeg lå og hørte på deg sovne, og som jeg til slutt sovnet av den regelmessige pusten din. De fine morgenene som du satt i senga og så på film og ventet på at jeg skulle stå opp. Eller når du fikk til noe du hadde strevet lenge med, det ansiktet du ga meg kommer jeg aldri til å glemme. Den stoltheten du viste meg er uvurderlig. Tryggheten du gav meg. Den følelsen av at nå faller alt på plass, følelsen av at jeg ikke trengte mer i livet, bare deg. Følelsen av å føle meg hel. Det gjorde jeg når jeg var sammen med deg. Du fikk meg til å føle meg hel, til å føle at jeg dugde til noe. At livet mitt ikke var meningsløst. At meningen med mitt liv var å passe på deg, passe på at du hadde alt du trengte og jeg ville ingenting annet i verden enn å hjelpe deg. Hjelpe deg med talen din, finne barnehage til deg, finne venner som du kunne føle deg trygg med. 

Jeg satte livet mitt på pause da jeg fikk beskjed om at jeg skulle ha deg hos meg hele tiden i januar 2012. Og det eneste jeg følte var lettelse. Endelig var det bare deg og meg, ingen andre som skulle bestemme over deg, ingen andre som skulle fortelle deg hva du skulle gjøre, ingen som ikke forstod seg på deg. For det gjorde jeg. Jeg forstod deg på en måte som ingen andre gjorde. Vi hadde et ufattelig sterkt bånd du og jeg. Alle så det, og det tror jeg gjorde at noen ble litt sinte på oss. Misunnelige. Helt fra du var ett år har du og jeg hatt ett bånd, en slags tilknytning jeg ikke helt klarer å sette ord på. Et bånd jeg trodde var «unbreakable». Men det viste seg at det gikk an å ødelegge det. Jeg vet godt hvem som gjorde det og jeg håper du også forstår det etterhvert. Jeg ville aldri hatt sluppet deg frivillig. Jeg ville holdt deg fast med all min makt. Men jeg ville ikke at du skulle bli lei deg. Jeg ville ikke at du skulle bli redd.

Jeg husker så godt den dagen de kom og tok deg. Bestefar og jeg hadde vært og snakket med en advokat for å prøve å få hjelp slik at vi kunne beholde deg i livene våre, men til ingen nytte. Jeg var ikke vergen din og det var ingen papirer på at du hadde rett til å bli hos meg. Jeg hadde fortalt deg dagen før at noen ville komme å hente deg, at jeg ikke skulle være med dit. Du reagerte ikke stort, men det var helt okey. Jeg klandrer deg ikke. De ringte meg og fortalte at de ville komme og hente deg dagen etter. Hele verden stoppet opp og alt ble svart. Jeg klarte ikke å gjøre annet enn å skrike. Jeg slapp telefonen og satte i å skrike som jeg aldri har gjort før. Det gjorde så vondt at jeg klarer ikke helt å beskrive det. Det var som om noen hadde tatt hånden rett gjennom brystet mitt og prøvd å dra ut hjertet mitt. At hånden vred og vente på arteriene og blodårene for å få det løs, mens sakser og kniver ble satt i hele kroppen min. 

Alt var kaos i hodet mitt, det eneste jeg klarte å tenke var at nå kom jeg til å miste deg, det var ikke tull, det var ikke noe jeg hadde drømt, dette var faktisk virkeligheten. Og det var ingenting jeg kunne gjøre. Den rådløsheten var så forferdelig, så skremmende og så jævlig virkelig. 

De kom hjem til oss i tolv tiden den dagen. Jeg kjente sinnet boblet i meg, jeg ville ikke gi meg uten kamp. Jeg kunne ikke miste deg, klarte ikke tanken på det. Smerten og panikken var så stor, jeg klarte omtrent ikke å puste. Og stakkars, vakre deg ante ingenting. Du satt i andre etasje sammen med bestevenninnen min og spilte et spill, mens jeg prøvde desperat å bønnfalle dem om å ikke ta deg fra meg. Du hadde det godt hos meg. Jeg hadde søkt barnehageplass, jeg hadde en spesialpedagog på kroken som skulle hjelpe deg og jeg skulle ta kontakt med NAV slik at du og jeg skulle få oss en plass for oss selv. Jeg ville ofre hele livet mitt for deg og jeg angrer ikke et sekund på det! Men det hjalp ikke. Jeg var for ung og jeg hadde ADHD så jeg kunne ikke ta hånd om et barn. Jeg fikk beskjed om å ta meg sammen hvis ikke ville de ringe politiet. Jeg ville gjøre denne forjævlige opplevelsen så rolig og skånsomt for deg som overhodet mulig, så jeg valgte å gi opp. Jeg hadde ingen andre valg og jeg håper du vet det. Jeg håper du vil forstå om en stund og at du kan tilgi meg. Jeg kom opp på rommet og begynte å pakke de viktigste tingene dine. Du spurte meg om hva jeg gjorde og jeg fortalte deg at du skulle dra og bo hos noen andre. Du så hvor lei meg jeg var og du begynte selv å gråte litt da du forstod hva som faktisk kom til å skje. Vi klemte hverandre og gråt litt, før vi gikk ned i første etasje igjen. Du sa ha det til bestefar og til bestevenninnen min. De spurte meg om jeg ville bli med til det nye hjemmet ditt og de var frekke nok til å si at de spurte meg fordi du og jeg hadde så god kontakt. Jeg kunne ikke si nei, jeg ville være med deg helt til slutten. Da vi dro satt bestefar og gråt sine modige tårer ved kjøkkenbordet, noe som gjorde dette til en enda jævligere hendelse enn det allerede var.

Det å si ha det til deg da vi kom fram var så jævlig. Det å vite at her skulle du bo, en uendelig halvannen time unna, der du skulle få deg nye venner, nye folk å være glad i og ny familie. Jeg har ikke lappen så jeg hadde ikke muligheten til å besøke deg hele tiden, det fikk jeg forsåvidt heller ikke lov til. Fra mars og til mai fikk jeg lov til å besøke deg ofte og det gjorde så godt. Det gjorde alt mindre vondt, å vite at jeg fikk lov til å holde kontakten med deg var så innmari deilig! Men så fikk jeg ikke lov til å se deg mer. Siste gang jeg så deg var i juni tror jeg. Og siste gangen jeg hørte stemmen din var på min 19 årsdag, i september. Det er nå over to år siden jeg hørte den vakre, ivrige stemmen din. To og et halvt år siden jeg så deg løpe, to og et halvt år siden jeg hørte deg le, to og et halvt år siden jeg fikk en klem av deg. 

Siden da har jeg måttet stenge alt dette ute. 2012 var et år med helvete. Jeg gråt hele tiden og når jeg ikke gråt var jeg nummen. Stakkars min daværende kjæreste som måtte holde ut med gråtetokter, smerteskrik og hyling. Når jeg ser tilbake på det nå så klarer jeg ikke helt å fatte hvordan jeg har overlevd. Det har vært ganger hvor jeg bare har villet avslutte alt fordi det gjør for vondt, at smerten er for mye. Men hvis jeg gjør det vil jeg aldri se deg igjen og den tanken er tusen ganger verre enn å ha det sånn som dette. Det er fortsatt et helvete, når jeg tillater meg selv å tenke på alt dette. Som nå, når jeg sitter alene på rommet mitt. Den samme vonde klumpen i magen har jeg, men ikke i nærheten av like sterk, for det kan jeg ikke tillate. Den smerten orker jeg ikke én gang til. Men denne klumpen i magen, denne tomheten, den følelsen av at noen river ut hjertet mitt er her igjen. Hver gang jeg virkelig setter meg ned og tenker på dette. 

Og nå har jeg en nevø til, som jeg er så ufattelig glad i og som minner meg så mye om deg. Og det er kanskje også derfor jeg tenker ekstra mye på deg nå for tiden. Du får ikke oppleve å hilse på han, kysse, klemme han eller kommunisere med han som bare barn gjør. 

Men jeg håper du har det bra. Jeg håper du har gode venner, gode «foreldre» og et godt liv. Jeg har hørt at du trives godt på skolen og at du er kjempe flink. Noe som virkelig ikke overrasker meg. Du er en utrolig begavet gutt som kommer til å gjøre noe stort her i verden, dét er jeg helt sikker på. Jeg vil du skal vite at jeg tenker på deg, omtrent hver eneste dag selvom det gjør vondt. For du er verdt å ha det vondt for. Jeg vil du skal vite at jeg er så utrolig stolt av deg og at du er perfekt akkurat sånn som du er. Du vil alltid være barnet "mitt" og jeg vil aldri slutte å kjempe for deg, vit det. Uansett hva som skjer, vil jeg alltid være der for deg. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte.

 

Hjertelig hilsen «Toj toj»."

Leiligheten

Hei!
Lenge siden jeg har vist hvordan leiligheten ser ut, og nå som jeg har handlet litt nytt, så vil jeg veldig gjerne vise hvordan det ser ut hjemme hos meg for tiden. Lillesøsteren min, faren min og jeg var på IKEA her forleden og jeg fikk endelig kjøpt meg det skoskapet jeg har ønsket meg kjempelenge! Jeg satte det opp nesten helt selv, med litt hjelp av pappa når jeg leste bruksanvisningen litt feil og hadde satt noe sammen feil eller noe sånt. Tok fem (!!) timer og jeg ødela ryggen min ved å sette den sammen, men jeg er veldig glad for å ha den oppe. Hva gjør vel det faktum at jeg såvidt klarer å gå og bøye meg når jeg har et flott skoskap? ;)

Har også fått meg himmelseng, iiik! Den er kjempefin! Litt klaustrofobisk er det å ligge inni der, men blir nok vant med det. Kjempefint ble det i alle fall, og føler at soverommet mitt er lunere nå som jeg har fått opp den. Den oransje fargen på veggene gjør at jeg sliter litt ekstra med å sove (som om jeg ikke sliter nok fra før av), men som sagt, med himmelsengen ble det bittelitt bedre.

Velkommen hjem til meg! 


Lady sin favorittplass var jo akkurat der skoskapet står nå, men jeg fikk ikke satt det noe annet sted. Egentlig var det litt deilig å ikke se en tom plass i gangen lenger også...







Kjøkkenbenken var så mye finere med litt grønt på benken! Også likte jeg den glassflasken så utrolig godt! Gir et litt mer landlig følelse syns jeg. Hva syns du?

Legger til et bilde av meg da :-)



Nå skal jeg fortsette å se på "the Nanny". Det programmet har virkelig hjulpet meg gjennom sorgen over Lady.. Det er godt å ha noe annet å tenke på innimellom.
Vi snakkes!

Min Lady



Min Lady var fantastisk. Min Lady var utrolig. Min Lady er og var verdens beste hund. "Hvil i fred, min vakreste engel. Lady sovnet stille og fredelig inn 30/04-14 kl. 09:46. Da raste min verden sammen. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg savner deg. Du betyr hele verden for meg, jeg kan ikke fatte og tro at jeg i dag måtte si farvel med deg. Tårer faller nedover kinnene mine hele tiden. Du klarte alltid å få meg til å smile, uansett hvilket humør jeg var i. Du var alltid en gledesspreder og du rørte alles hjerter med det nydelige og snille ansiktet ditt. Du har alltid vært der for meg, i tykt og tynt. Verden gir ikke lenger mening. Sorgen jeg kjenner er ufattelig, da du dro tok du hjertet mitt med deg.

Aldri skal jeg lukke opp døren og se du hilser på meg med lekeavisa di i munn og halen i vildens sky. Aldri skal jeg få ligge på magen din og kose når jeg ikke får sove. Hvem skal trøste meg nå? Hvem skal gi meg et suss når jeg er lei? Hvem skal følge meg hvor enn jeg går? Ord blir fattige når jeg skal prøve å beskrive hvor ufattelig mye du betyr for meg, men vit at jeg elsker deg over alt på jorden. Takk for alt, min kjære, kjære Lady. " Dette skrev jeg på facebook samme dagen..
Det er så hardt. Åtte dager har gått og jeg kan fremdeles ikke tro at hun er borte. Ingen Lady som bjeffer når jeg tar i døren. Ingen Lady som har lekeavisa i munn og vil leke. Ingen Lady som legger hodet på fanget mitt og tigger om kos. Savnet er ufattelig stort. Jeg tenker på henne hver eneste dag. Jeg føler meg litt bedre for hver dag som går, men allikevel sitter tomheten langt inne. 





Som jeg skrev, så er det vanskelig å beskrive sorgen og hvor mye hun betyr for meg, men med dette ville jeg bare fortelle hvor utrolig mye jeg savner henne og hvor mye hun betyr for meg. Du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt, Lady. Jeg elsker deg. ♥ 

Bilder av stuen

Hei folkens!

Først ville jeg bare si tusen takk for alle de flotte kommentarene på de forrige innleggene mine, dette setter jeg stor pris på! Det er godt å se at man blir tatt godt i mot når man åpner seg for omverdenen, men også litt vondt å lese noen av kommentarene da mange sliter med det jeg slet/sliter med. Vit at jeg vet så innmari godt hva dere går gjennom og at du er utrolig sterk som står i mot trangen til å gjøre noe drastisk med smerten. Det står det stor respekt av!

Kan jo fortelle litt om min julaften også for de litt ekstra interesserte. ;-)
Jeg hadde en koselig julaften sammen med den ene søsteren min, broren min, mormor og morfar og mamma. De spiste kalkun mens jeg spiste noe vegetarisk biff strimler med soppstuing til. Nydelig! Det var en del pakker og det er joe av det beste ved julaften! Jeg fikk utrolig mye fint, blant annet de fineste lysestakene jeg har sett. De får du sett litt lenger ned i innlegget. Fikk også sokker, smykke, veske, tacosett, telysholdere og mye, mye mer! Jeg er kjempe fornøyd med gavene jeg har fått, kan ikke få sagt det nok.

Jeg ble egentlig bedt med ut på byen i dag, men fant ut ganske fort at det orket jeg ikke. Er så mye trøtt og orker ikke gjøre stort så da blir jeg heller liggende hjemme i senga og ser på serier og film. Jeg tenkte at jeg kanskje skulle gå til hundeparken i morgen, men det tror jeg at jeg bare kan legge fra meg for jeg leste på en nettavis at det skulle bli masse regn. Uff, kjedelig. Får drikke te og tenne alle de fine lysene mine og kose meg foran tven med filmer. ♥

Sånn ser forresten stuen min ut i skrivende stund. Jeg begynner å bli så fornøyd for jeg begynner å få frem den stemningen jeg vil ha, nemlig lun, hjemmekoselig og fredelig. Hva syns dere?:







Og jeg gjerne få ønske dere en flott romjulstid! ♥ Jeg skal slappe av hele romjulen, det skal bli deilig! 

Fanget

Forestill deg at du er under vann. I begynnelsen klarer du å holde pusten, men etterhvert så kjenner du at du må opp for å få luft. Du begynner å svømme mot overflaten, du svømmer og du svømmer, men du kommer ikke noe nærmere. Du kjenner at du higer etter luft og du får mer og mer panikk.. Da vet du litt om hvordan det er å leve med angst. Jeg har tenkt på dette lenge og det er det nærmeste jeg kommer en forklaring på hvordan det er å ha angst. 

Det er mange som ikke forstår hva angst faktisk går ut på. Angst kommer når du du blir trigget av noe. Det kan være folkemengder, sprøyter, dyr også videre. Det er en slags følelse av frykt, bare enda verre. Vanlige symptomer på angst er svette, kalde hender og/eller føtter, hjertebank, kortpusthet og svimmelhet. Angst kan skje hvem som helst. Alle har nok opplevd det en eller annen gang, men hvis det er varig så kan det være helt jævlig for den personen som har det. 

Jeg vil nå fortelle dere litt om min tidligere hverdag. Jeg har latt angsten min ligge og råtne i skapet i nesten et år nå, men jeg kjenner det er på tide og ta den ut av skapet og få den til å forsvinne. Dette er utrolig hardt for meg, jeg kjenner selv at jeg har hjertebank, jeg blir kaldere og kaldere og det kjennes som om noen har en klo rundt hjertet mitt. Slik føler jeg meg hver gang jeg snakker om det, for det bringer vonde minner. Minner jeg ikke unner noen. Og den smerten man går rundt med, du har konstant vondt i hjertet. Det går ikke vekk uansett. Smerten er der. Smerten over at du eksisterer, du greier ikke å være glad, du er mislykket, det at du ikke greier å gjøre noe (gå på butikken alene, snakke med fremmede, gå og hente posten selv) og at du gjør de rundt deg vondt ved å feile så mye som du gjør. Den smerten er helt grusom. Det kjennes som om noe prøver å dra hjertet ditt fra hverandre.




Jeg sitter i klasserommet. Det er i november 2009 og vi har om en eller annen kunstner. Jeg sitter i mine egne tanker da jeg plutselig kjenner det. Hjertebanken, den typiske panikk følelsen, jeg kjenner jeg sliter med å puste og rommet blir trangere og trangere. Jeg prøver å snakke meg selv ut av det, men til slutt går det ikke lenger. "Blir jeg i dette rommet noe lenger så kommer jeg til å dø", tenker jeg. Jeg løper ut av rommet, ut i gangen og løper så fort ned trappene at jeg nesten faller. Jeg hiver opp døren i første etasje og løper helt ut til veien. Først der, etter ti minutter, klarer jeg og roe meg ned.

Og dette var ikke en én gangs greie. Dette skjedde i hvert fall én gang i måneden, og var det på sitt verste var det annenhver dag. Men dette var ikke det verste jeg gikk gjennom. Og det er dette som blir kjempe tøft og dele. Jeg sitter allerede med tårer i øynene, men jeg vil så gjerne fortelle min versjon av dette og hvordan det er å leve med det. Jeg vil fortelle litt om depresjon og selvmordstanker.

OBS! DETTE KAN BLI TØFT FOR NOEN!  
Jeg har aldri vært glad i skolen. Jeg har hatet den fra cirka femte klasse, da jeg fikk en lærer som ikke forstod meg. Jeg følte meg... Fanget. Allerede da begynte selvmordstankene. Tenk, å være 11 år og ville ta livet av seg..
Jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde en diagnose. ADHD. Jeg ante ikke hva det var og jeg ante heller ikke hva den gikk ut på. Lite visste jeg at det forklarte hvorfor jeg var så sint, hvorfor jeg var så rastløs, hvorfor jeg følte meg så annerledes enn alle andre og kanskje det var forklaringen på det faktum at jeg ikke hadde så fryktelig mange venner.. Jeg hadde et par stykker jeg gikk mye sammen med, men de forsto meg ikke de heller, for de har ikke diagnosen selv.

Jeg var forvirret, frustrert og sint fordi jeg ikke visste hva jeg hadde. Det var mye som skjedde hjemme og jeg fikset ikke skolen. Jeg skjønte nesten aldri hva lærerne snakket om og fulgte sjeldent med, utenom i norskfaget. Det var på en måte mitt lille paradis. Jeg elsket å snakke om rettskriving og gramatikk. Jeg husker da jeg gikk på barneskolen og vi skulle ha rettskrivningsprøver og læreren gikk ut av klasserommet, så reiste jeg meg opp og sjekket alles prøve. (De spurte meg om jeg kunne gjøre det altså) 

Jeg ble eldre og skolen ble vanskeligere og vanskeligere. Nå skjønte jeg i hvert fall ingenting. Jeg skulket så ufattelig mye, det er rart jeg fikk fortsette på skolen. Jeg var mye sammen med venner og hadde en kjempe ålreit ungdomsskole-tid. Det var perioder hvor jeg gråt meg i søvn og andre stunder jeg var fly forbanna på alt og alle.

Men så kom videregående. Første året var jeg på mitt største og jeg tror man nesten kunne lese i ansiktet mitt at jeg hatet kroppen min. Jeg gikk i altfor store klær, jeg ga fullstendig blanke i hvordan jeg så ut, gikk ikke med sminke eller noe. Jeg skulket mye da også og var mye hjemme. Slutten av det første året mitt sluttet jeg helt og gå på skolen. Jeg ble hjemme og lå i senga. Hele dagen. Eneste jeg gjorde var å spille dataspill. Fra jeg sto opp til jeg gikk og la meg. Høsten kom og jeg skulle begynne på skolen igjen. Barne- og ungdom. Jeg kunne nesten ikke vente for jeg var så glad i barn. Jeg elsket nevøen min over alt på jord og jeg passet han veldig ofte. (Han var forresten med når jeg hadde prøveeksamen, hehe) Første delen av skoleåret gikk forholdsvis greit, men så begynte ting å skje. Det ble vinter og mørkere ute, og det er gjerne da ting begynner å skje hos meg. Jeg fulgte ikke med i timene, jeg var ikke glad, sint, frustrert, fortvilet eller lei meg lenger. Jeg bare... Eksisterte. Jeg tenkte: "Tenk så lettere det hadde blitt for alle hvis jeg bare forsvant". Så mye lettere livene til alle jeg kjente ville blitt. Hvis jeg bare hadde dødd så hadde jeg sluppet og gjort alle jeg kjente vondt. 

Læreren min tilkalte meg til et møte. Han spurte meg om masse, han pøste på med spørsmål. Mange av de lot jeg være å svare på, mye fordi det var uinteressant å høre på, men mest fordi når jeg sitter på lærerens kontor, eller egentlig uansett kontor, så klarer jeg ikke å la være å se på alle bøkene de har. Jeg fokuserer alltid på titlene og drømmer meg bort i hva de handler om.. Plutselig hører jeg læreren min si: "Du er deprimert". Hele verden min raste sammen. "Deprimert? Jeg? Igjen?" tenkte jeg. "Jeg er jo ferdig med det. Jeg føler meg jo ikke deprimert!" Jeg fortalte dette til mamma og hun var enig med læreren. Jeg var deprimert. De neste dagene kjørte hun meg til skolen og hver eneste dag maste hun om at jeg var deprimert. Jeg holdte på å gå på veggen. "Hvis jeg tar livet av meg nå så slipper jeg å høre på dette", "Hvis jeg dør nå så slipper jeg å ha det vondt" var de tankene som surret i hodet på meg.

Jeg reiste til Tenerife og ble der en god stund. I tre uker var jeg der. Det var det lengste jeg klarte, jeg savnet dyrene mine så fælt og alle vennene mine og den andre familien min. Jeg kom til å savne mamma og søsteren min og nevøen min, men jeg klarte ikke bo på øya. Det var ikke hjemmet mitt.

Jeg kom hjem og jeg gikk tilbake til normalen. Jeg ble liggende i sengen hele dagen og hele natten. Jeg brukte lang tid på å sovne og sov lenge neste dag. Jeg fungerte ikke hvis jeg ikke fikk 12-13 timers søvn. Ting ble verre og verre. Nå hadde jeg sluttet å spille dataspill, det eneste jeg gjorde nå var å ligge i senga mi og tenke på hvordan jeg skulle ta livet av meg.

Ting ble bedre, men ikke optimalt. Selvmordstankene gav seg og depresjonen stoppet opp litt. Sommeren var kommet.
Gjennom årene har det gått opp og ned, men jeg tør å påstå at 2012/begynnelsen av 2013 er det jævligste jeg har gått gjennom. Kanskje fordi jeg husker det best, at jeg har glemt smerten fra tidligere, det vet jeg ikke.

I mars 2012 ble jeg kjæreste med en helt fantastisk fin gutt. Jeg skjønte fra øyeblikket jeg snublet ut døren og jeg fikk sett på han ordentlig og tok han i hånden at han skulle bli min. Vi skulle bli kjærester, Torbjørn og jeg, jeg bare visste det. Og det ble vi. De første månedene var helt fantastiske. Jeg merket ikke noe til angsten og depresjonen var borte. Men så var sommeren over og vi flyttet sammen. Etter en liten stund som samboere begynte ting og rakne. Jeg var deprimert og det samme var han. Jeg trengte han i min depresjon, han skjøv meg vekk. Dette var en helt utrolig tøff periode. som varte i sju måneder. Jeg vil ikke gå så mye mer innpå det med respekt for han, men det varte i syv måneder. Vi prøvde litt igjen i januar/februar, men jeg klarte ikke å la problemene ligge og til slutt gikk vi fra hverandre.

I begynnelsen var jeg kjempe glad for det. Jeg var fri, jeg kunne gjøre hva jeg ville. Men, jeg var jo alene. Og selv om jeg helst vil være alene, det er da jeg trives best, så har jeg dessverre ikke godt av å være alene i de periodene. Angsten hadde vokst til å bli en stor svart sky som fulgte meg overalt. Jeg måtte manne meg opp i flere timer bare for å dra på butikken, for tanken på å se andre mennesker kvelte meg. Jeg begynte og kaldsvette og hjertebanken kom. I disse dagene gikk jeg ikke på skole og hadde heller ingen jobb. Og i disse tider hadde mamma og pappa skilt seg, så jeg bodde sammen med pappa mens mamma bodde på Tenerifé, ergo: jeg hadde ikke sjans. Jeg var et lett offer for angsten, depresjonen og selvmordstankene. 

Jeg lå og tenkte på det konstant. Hvordan jeg skulle gjøre det. Hvem jeg skulle fortelle det til. Til slutt så ble det så ille at jeg holdt alt for meg selv. Jeg skulle ikke fortelle det til noen. Ingen skulle få vite hva jeg planla. Jeg hadde funnet ut at jeg skulle skrive et brev til de nærmeste. Jeg hadde ikke helt bestemt hvor men jeg skulle i alle fall henge meg. Jeg så på det som den greieste måten. Jeg hadde ikke lyst til å ta i en pistol og jeg ville ikke drukne meg. Jeg var også innom på tanken med piller. Jeg tenkte på tau hver eneste dag. Jeg lå og drømte og fantaserte om hvor flott det skulle bli å være død. Jeg så på det som en forfrielse. Endelig skulle jeg slippe alt. Alle sorger, bekymringer, fortiden min, alt! Det skulle bli så deilig. Men jeg var så inderlig redd. Redd for å forlate familien min, venner og rett og slett redd for å gjennomføre det.


//Nøyaktig sånn føltes det.

I mai dro jeg på kurs med Norsk Folkehjelp. Jeg hadde grudd meg i to måneder, men jeg ble presset til å reise og jeg presset forsåvidt meg selv også. Jeg skulle sove på rom med en haug med andre mennesker, rundt 13 andre jenter og jeg hadde kun møtt én av de fra før. Jeg kjente ingen noe sånn særlig og jeg skulle sitte i et klasserom konstant i fire dager. Heldigvis var stoffet interessant hvis ikke så hadde det aldri gått. Jeg klarte og presse meg gjennom de fire dagene. Men i mellomtiden mens vi var der så lå jeg og drømte. Og fantaserte. Jeg husker spesielt når vi var nede og dusjet, så satt jeg på en benk og ventet på å dusje da jeg kikket opp på rørene. Vi hadde vært inne i gymsalen og snoket litt og funnet noe tau og noe baller. Jeg tok med meg tauet og satt og fiklet med det mens jeg glodde på røret. Jeg satt og tenkte på hvordan jeg skulle knyte tauet rundt røret, hvordan jeg ikke skulle falle ned. Jeg hadde nettopp klekket ut en plan da en annen jente kom inn. Hadde det ikke vært for henne så tror jeg ikke hadde sittet her i dag og skrevet dette.

Jeg bestod ikke kurset og det knuste meg. Jeg hadde ofret så mye! Jeg var helt utenfor min komfortsone, jeg kunne ingenting fra før av, jeg rørte ingen angst medisin og jeg følte selv og ble fortalt at jeg var kjempe flink og at jeg hadde vokst så mye, men allikevel bestod jeg ikke. Og den dag i dag er det greit. Men akkurat da så raste alt sammen igjen. Alt jeg hadde jobbet for, jeg var så uendelig sliten også var det for ingenting. Men jeg fullførte! Og det er en jævla stor bragd i seg selv!

Etter dette så begynte ting sakte men sikkert og gå over. Jeg hadde små perioder hvor ingenting var gøy, jeg ville bare være inne og sove, men de gikk fort over. Nå har jeg ikke vært deprimert siden mai og jeg er så utrolig glad for det! Ting har virkelig tatt en vending for meg. Jeg har fremdeles litt tanker nå og da om at det ikke er så kult og leve, men jeg blåser dem vekk. Angsten er også borte etter kurset i mai. Jeg tror det er fordi jeg så den rett i øya og det hadde den aldri opplevd før. Eller, så kan vi si at det kjentes som om noen holdt meg konstant fast, men at jeg endelig hadde krefter nok til å løsne meg fra grepet og gi den et skikkelig spark i ballene!

Uansett.. Jeg håper at disse tre grusomme, livsetende tingene holder seg unna for godt, men jeg har tross alt levd med disse forferdelige tingene i nesten 8 år, det kommer til å ta en stund.. Men jeg er på vei. Jeg skal bli frisk.

Jeg forteller dette for de som kanskje ikke vet hva angst, depresjon og selvmordstanker er, men jeg forteller det mest til de som har noen rundt seg som sliter med dette og de ikke vil fortelle. Kanskje han/hun føler det samme som jeg gjorde en gang.. Men jeg kan fortelle, og jeg vet det høres så klisjé ut... Det blir bedre

Fortell meg gjerne din historie! 

Når kroppen din ikke er bra nok

Hei!

Det er så mye styr i medier og privat om kroppen at det er nesten til å bli gal av! Jeg vil gjerne dele min erfaring og litt av min historie angående spising og kropp.

I nesten et år har jeg gitt fullstendig blaffen i hvordan kroppen min ser ut. Jeg har et relativt pent ansikt og en sjelden gang ser jeg faktisk bra ut. Ikke så ofte, men det skjer. Jeg har ikke brydd meg om hva folk kanskje tenker og jeg har ikke kritisert meg selv. Det er så rart at det bare skal så lite til! Folk skal få lov til å mene akkurat det de vil, men trenger ikke å si det direkte til meg. Det er ufint, sårende og unødvendig. 

 

Og hvorfor i alle dager bryr vi oss om hvordan andre ser ut?
Jeg har ingenting med hvordan folk ser ut. De fleste med spiseproblemer, enten om man sliter med å spise for mye eller for lite, skjønner at de har et problem. Samfunnet klager over at vi legger på oss, vi beveger oss mindre. Samfunnet forteller oss også at det er feil å være overvektig. Overvekt er stygt, ekkelt og motbydelig. Det er en skam og ha noen kilo, eller mange kilo for den sags skyld, for mye. Men, det mange ikke skjønner er at overspising er en sykdom på lik linje som bulimi og anoreksi, men ved overspising så klarer man ikke å kontrollere matinntaket og man beveger seg lite. Altså, stikk motsatt av de andre spiseforstyrrelse, men like mye en sykdom.

Og jeg syns det er så trist at det ikke blir tatt på alvor. "Det er jo bare til å spise mindre" sier de. "Du klarer vel å gå en times tur om dagen vel?" spør de deg. 
Nei. Det er ikke bare å spise mindre, når det eneste du tenker på er mat. Maten kontrollerer deg. Du tenker på godteri, bakevarer, brød, middager. Det slutter aldri. Og det er ikke bare-bare og gå en time. Jeg tenker rett og slett ikke på det. Jeg har lyst til å gå en time hver dag, men det kan jeg egentlig bare glemme, for jeg kommer ikke til å gidde. Men et kvarter kan jeg klare fem dager i uka. Og jeg kunne så ønske at jeg var en av de super spreke, super sunne menneskene som klatrer i fjell i helgene og spiser salat til lunsj. 

Men er man liksom ikke bra nok hvis man er overvektig da? For når man er ute på byen så blir man aldri spandert på. Blir aldri sett to ganger på og blir aldri invitert noen steder. Og jeg klarer ikke å la være og tenke på om det har noe med kroppen min å gjøre. 


Min fine kusine og meg. Jeg lovet egentlig meg selv å ikke legge ut dette bilde noe sted, men jeg gjør dette for å vise at jeg er ikke flau over kroppen min!

Jeg vet jeg er overvektig, jeg vet jeg burde gått ned i vekt, men jeg går for pokker ikke ned i vekt fordi samfunnet syns jeg er stygg og ekkel fordi jeg er feit! Det kommer ikke på tale! Jeg går ned i vekt når jeg føler for det! Når jeg er klar for å sette inn støtet og når jeg vet jeg kommer til å fullføre det! Jeg har prøvd så utrolig mange ganger, med trening/null mat/diett/lite mat, lite bevegelse. Men.. Så roper sjokoladen på meg. For jeg ekstremt svak for sjokolade. Jeg er kjempe glad i grønnsaker og andre ting, (jeg er tross alt vegetarianer) men sjokolade har jeg lyst på hvert eneste sekund og jeg overdriver ikke. Dette betyr ikke at jeg spiser sjokolade for hver anledning jeg får for jeg vet at det ikke er bra for meg, så jeg prøver så godt jeg kan og holde meg unna. Men det er jo da en konstant kamp som man til slutt blir sliten av og kjempe. Når du må stå i mot noe hvert sekund, hvert minutt og hver time av nesten hvert eneste døgn så blir man sliten. Men jeg har kommet en lang vei. Jeg har klart å gå ned 20 kilo fra jeg var på mitt verste. Jeg tenker ikke lenger konstant på mat, jeg spiser heller ikke konstant, verken mat eller godteri. Og det er jeg utrolig glad for! Det viser at jeg er et skritt i riktig retning..

Og jeg er ikke flau! For jeg har den kroppen jeg har og jeg er stolt av den! Og det burde alle være! Uansett hvordan man ser ut. Tjukk, tynn, lav, høy, ung eller gammel!

Dette ble kanskje litt rotete, men det var veldig deilig å få dette ut til allmennheten og dele litt av min historie. :-)

 

I want to go home for Christmas


 //lånt av google

"I want to go home for christmas"... Jeg har alltid syntes den sangen har vært så nydelig, så stemningsfull.. Men aldri har den gitt mer mening enn nå. Jeg vil også "hjem" til jul. Jeg vil hjem til mammas nybakte kaker, duften av røkelse og nyvasket hus og å snakke om hvor vi skal feire jul, hjemme eller hos besteforeldrene mine? 
Jeg har ikke tenkt så mye på mine foreldres skillsmisse, skal jeg være ærlig så har jeg ønsket det lenge. Jeg gråt ikke da jeg fikk vite om den, har ikke skjenket den en eneste tanke. Før nå. Dette er første julen uten begge mine foreldre. Jeg skal feire jul sammen med mamma og hennes side av familien, mens pappa skal feire jul hos familien til kjæresten sin. Og det gjør forbausende vondt.

I år er det ingen nybakte kaker, ingen duft av røkelse eller nyvasket hus og ingen diskusjon om hvor vi skal feire jul.. Jeg gråter når jeg skriver dette, jeg gråter mine stolte tårer, for endelig går det opp for meg. Jeg er offisielt et skillsmisse-barn og jeg syns det er tøft å takle at foreldrene mine har gått fra hverandre. Jeg syns det er jævlig at julen min er ødelagt. Nå mener jeg ikke at jeg vil at foreldrene mine skal bli sammen, for det vil jeg ikke. Jeg liker å se dem lykkelige, som er nå. Men det føles sånn. Julen min er ødelagt. Den kommer aldri til å bli den samme. For nå mangler det noen. Det mangler noe. Men jeg vil ha tilbake jula mi. Jul har alltid vært den beste tiden på året. Alle har vært glade, spist kaker, hørt på julesanger og vært snille med hverandre.

Jeg føler meg så tom i disse tider.. Jeg har gledet meg masse til jul, men nå som det nærmer seg, så kjenner jeg at jeg ikke gleder meg så mye lenger. Jeg vil bare ha det ferdig. Jeg vil "hjem" til jula mi. Jeg vil ha det sånn det var før. Jeg vil ha tilbake pappaen min, jeg vil ha tilbake nevøen min og jeg vil ha tilbake søsteren min. Alt er så forandret og jeg liker det ikke. Jeg vet at forandring trengs, forandring er ikke til å unngå, men jeg vil bare alt tilbake. 

Det er ikke lett å være skillsmisse-barn. Jeg har aldri tenkt så mye på det før, for foreldrene mine skilte seg i år. Jeg har vokst opp med gifte foreldre. Jeg velger å tro at de var lykkelige i noen år, men vet at de ikke var fullt så lykkelige de siste fem årene. Det blir kanskje tøft denne julen, men det blir bedre. Det må det bli, jeg vil ikke se på julen slik jeg gjør nå. Det nekter jeg. 

Leksefylt tirsdag



Hei! De siste dagene har det ikke skjedd i livet mitt. Jeg var som sagt på julebord på lørdagen, det var veldig hyggelig! I disse dager har jeg vært hjemme da jeg har hatt store problemer med å få sove. Veldig irriterende, og da ender jeg opp med å sitte med lekser hjemme. Så nå er jeg straks ferdig med en stor innlevering og skal begynne på en annen stor innlevering. *pjoh*
Håper jeg kommer et stykke på den i løpet av kvelden! Må også lese til årsprøve som jeg skal ha til neste uke. Mye å gjøre med andre ord! Deilig at det bare er denne og neste uke igjen, så er det juleferie! Det går voldsomt fort mot jul og jeg har ikke fått kjøpt inn en eneste julegave! Jeg har forsåvidt ikke hatt noe særlig penger å handle julegave med heller, forhåpentligvis blir det bedre til neste år..

Vel, ville bare innom her og ønske de av dere som leser denne bloggen en god tirsdag! Etter endte oppgaver skal jeg kose meg med kakao og filmen "The Grinch" som belønning for å ha gjort oppgavene mine. Kos dere videre! 

Langhelg



Ingen skole på meg i dag! Har hatt en ubehagelig smerte i høyre armen som gjorde at jeg ikke fikk sove. Jeg lå og vrei meg i smerter til jeg tilslutt sovnet av utmattelse i fem tida, og da står ikke jeg opp igjen halv åtte for å reise på skolen. Jeg skal da klare meg gjennom dagen også! Så det blir langhelg på meg og det er deilig. Jeg ligger og slapper av litt nå og skal se noen episoder med Grey's Anatomy før jeg pakker bagen og reiser til Drammen hvor den fine kjæresten min bor også venter det julebord i morgen! Det skal bli så kjekt og være sammen med de fine menneskene i Norsk Folkehjelp på julebord. Jeg var med i fjor også og det var kjempe hyggelig!

Så håper jeg dere som leser denne bloggen har en kjempe fin helg! Og legg gjerne igjen en kommentar om hva du skal gjøre i helgen, jeg er oppriktig interessert :-) 

Jeg synger!


Gi meg gjerne tilbakemeldinger, blir kjempe glad for det! :-)

It will take me 'bout a minute, baby

 

 

 

To pack my bags and leave this place, never to come back again..




Goooood mandag! Hvordan har deres mandag vært? Min er i alle fall over, nå skriker senga på meg! 

Vi skrives!

Advent ♥



Hei igjen! Tenkte jeg kunne vise dere hvordan stuen min ser ut for tiden. Jeg er ganske fornøyd, kunne godt hatt flere ting, men akkurat nå så får det være sånn. Her i huset pyntet jeg litt tidlig til advent (til min kjæres fortvilelse, selv om han ikke bor her), men til søndagen så skal det mer opp. Skal se hva vi har i benken men forhåpentligvis finner jeg noen adventstaker og noen nisser som jeg har liker. Mesteparten av tingene er mammas, men hun får ikke brukt dem akkurat nå så da tenkte jeg at jeg kunne låne litt derfra. Jeg finner noen fine nisser og noen andre småting, men mamma og jeg har absoutt ikke samme smak i interiør. Så vi får se hva jeg finner! 

Jeg sov en times tid på dagen i dag, jeg har sovet såå dårlig de siste dagene! Fem timer der og seks timer her, så jeg orker rett og slett ikke å holde meg våken gjennom dagen og da er man jo i gang igjen. Satser på at det blir bedre etter en helg. Snart bare tre uker igjen av skolen!!
Psst! Hvis det er til interesse så kan jeg legge ut bilder av leiligheten når den er ferdig pyntet. :-)

Kan det være svulst?





*Fjoh* Så effektivt som jeg har jobbet i dag har jeg ikke gjort på flere år! Fikk gjort ferdig to store innleveringer i dag, var veldig deilig å bli ferdig med de. Jeg har én engelsk oppgave jeg burde ha gjort for veeldig lenge siden, men det oppstod problemer med hunden min, Lady, så tankene var et helt annet sted på den tiden. Vi var hos dyrlegen for vanlig sjekk, så ville dyrlegen ta en blodprøve for å sjekke at alt var helt i orden. Da prøven kom tilbake viste det seg at Lady hadde skyhøy leververdi og at hun mest sannsynlig hadde svulst og vi kunne forberede oss på og si farvel. Dette var en veldig tøff beskjed å få når du regnet med at alt var helt i orden. Så vi satt og gråt litt alle sammen den kvelden og engelsk oppgaven var ikke i mine tanker.

Vi dro tilbake dagen etterpå for å ta røngten, men der var det ingenting som tilsa at hun hadde noe svulst! Det var en annen dyrlege denne gangen og hun sa at det kanskje bare var tilfeldig at hun hadde så høy leververdi. Vi ble anbefalt og bytte fôret hennes og det har vi nå gjort. Hun var jo litt overvektig *ahem*, så vi satte henne på fôret som heter "Obesity". Straks det er tomt så går vi over til et annet et som er litt mer skånsom mot leveren hennes og mye bedre for henne.

En annen ting som ikke var så fryktelig gøy å høre var at vikarene vi har hatt i det siste syntes at jeg var ubehagelig og vanskelig å kommunisere med. Dette synes jeg er veldig vanskelig å forstå siden jeg ikke har oppfattet meg selv som vanskelig og i hvert fall ikke ubehagelig! Dette kommer da avdelingslederen inn i klasserommet og avbryter undervisningen min for å fortelle meg. Jeg ble ordentlig lei meg siden det var så uventet, jeg så virkelig ikke dette komme! Jeg tar det ikke så fryktelig til meg, men jeg ble en smule satt ut. Jeg skal snakke med kontaktlæreren min i morgen og høre om hva jeg kan gjøre, for det er ikke greit å overrumple meg på den måten. 

Ettersom skolen var ferdig så tidlig så dro jeg rett hjem og lagde middag som står i ovnen. Og jeg er jo alene hjemme i dag og, så da står valget mellom film eller Skyrim. Kjenner jeg begynner å bli en smule lei av Skyrim, men jeg er ikke så glad i og se på filmer heller, så får se om bestemtheten kommer over meg! ;-)

Ha en fin kveld! 

100 spørsmål!

 

Så gjennom arkivet mitt på bloggen og da så jeg dette innlegget og tenkte at jeg kunne legge den ut én gang til, tross alt tre år siden sist! ;-)

1. Hvor gammel kommer du til å være om 10 måneder?

21 år :-) 

2. Tror du at du har giftet deg til da?
Tviler sterkt på det.

3. Hvem snakker du mest med på msn?
Bruker ikke MSN. 

4. Husker du hvor du var 11. september 2001?
Jeg var nok på skolen, jeg var bare syv år. 

5. Hvem ringte deg sist?
Telefonselger.. (har ingen venner)

6. Hvilken CD står i CD-spilleren din?
 Vet du, det har jeg ikke peiling på.

7. Har du kjæledyr?
Ja, en hund og to katter :-)


Dette er Frøya.

8. Når var siste gang du drakk kaffe?
24. oktober mener jeg det var.

9. Er foreldrene dine gift?
Nei.

10. Når så du din mor sist?
På søndagen :-)

11. Liker du å reise med fly?
Nei, det kan jeg ikke si. Er jo fryktelig kjedelig. 

12. Hvor mange land har du bodd i?
Norge og Spania.

13. Hvor mange byer har du bodd i?
Bor i en nå, Horten. 

14. Hvor mange søsken har du?
To søstre og en bror. 

15. Kan du plystre?
Ja, det kan jeg.

16. Hva var det siste du spiste?
Brødmat.

17. Hva er din favorittiskrem?
Ben & Jerry's Half baked.

18. Hva ser du frem til?
Jeg ser frem til å bli ferdig med utdannelsen min.

19. Er det noe du vil fortelle til noen?
Ja, det er vel alltids det.

20. Hva gjør du om en time?
Da håper jeg at jeg sover.

21. Liker du kaffe?
Nei, jeg liker ikke smaken og jeg liker ikke å få koffein i kroppen.

22. Hvor mange glass vann drikker du for dag, gjennomsnittlig?
Jeg prøver å drikke ett hver dag men det går som regel i saft.

23. Er noen forelsket i deg?
Ja, jeg håper da kjæresten min er det! ;-)

24. Ville du sovet med noen andre, eller sovet alene?
Helst sammen med kjæresten min.

25. Har du noen gang blitt snakket til for å ha snakket i timen?
Ja, det var ganske ofte før da jeg var yngre.

26. Kan du spille poker?
Ja, Texas Hold'em. Er ikke super god, men spiller litt.

28. Har du noen gang vært i Canada?
Nei, men kunne godt tenkt meg en tur!

29. Hva var den siste sangen du hørte på?
Voodoo - Skambankt.

30. Kjenner du noen som har bursdag samme dag som deg?
Nei, den dagen har jeg for "meg selv".

31. Hvor mange land har du besøkt?
Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike og Spania.

32. Snakker du andre språk enn ditt morsmål?
Bare engelsk.

33. Har du lyst på piercing eller tatovering?
Ja. Har endelig fått hull i ørene og begynt å utvide. Skal ta piercing og tatovering i løpet av nyåret. ;-)

34. Har du noen gang vært i en ambulanse?
Ja. Ikke vært pasient, men har sittet i Norsk Folkehjelp sine.

35. Svømmebasseng eller hav?
Svømmebasseng. 

36. Hvordan er været hos deg?
Har ikke peiling, det er natt og jeg er ganske trøtt så jeg velger å si at det er opphold.

37. Spiser du frokost daglig?
Ja.

38. Hva er din favoritting å bruke penger på?
Interiør. Og fornuftige ting å ha i hjemmet, som kjeler, kjøkkenutstyr og lignende.

39. Hva var det siste du kjøpte?
Godteri, sist jeg handlet var på fredagen.

40. Hva er ditt favorittprogram på TV?
Jeg ser sjeldent eller aldri på tv, men hvis jeg må velge så er det vel Farmen akkurat nå.

41. Kan du rulle med tungen?
Ja.

42. Kan du dykke uten å holde for nesa?
Ja, men jeg liker det ikke.

43. Sover du med bamser?
Nei.

44. Hva er din blodtype?
AB+ 

45. Er alt lov i krig og kjærlighet?
Nei.

46. Hvilken farge har du på soveromsveggene dine?
De er oransje.. Jeg leier, det er min unnskyldning.

47. Skrur du av vannet etter at du har pusset tennene?
Jepp.

48. Sover du med dørene til skapet/skapene åpne eller lukket?
Helt ærlig bryr jeg meg ingenting om de er åpne eller lukket, plager meg ikke det spøtt :p

49. Er du voksen?
Begynner vel å nærme meg voksen i alle fall.

50. Har du tatt sol den siste måneden?
Nei, dét er lenge siden det!

51. Kan du skifte olje på en bil?
Det er jeg i ferd med å lære meg! ;-)

52. Har du fått fartsbot?
Nei. 

53. Er du avhengig av TV-en?
Ikke å se på tv, men jeg bruker jo tven til å spille tvspill.

54. Liker du appelsinjuice?
Ja, men kan ikke drikke det :(

55. Når du skrur av vekkerklokken din, pleier du å sovne igjen?
Nei. Hvis jeg velger å sovne igjen så gjør jeg det, men jeg klarer helt fint å stå opp.

56. Om du fikk sjansen til å passe på en ape en helg, ville du gjort det?
Ja!

57. Hva vil du mer enn noe annet akkurat nå?
Flytte for meg selv og ha råd til en fin og ålreit leilighet.

58. Kaffe eller energidrikker?
Ingen av delene.

59. Hva er din favorittby?
Har ingen favorittby for tiden.

60. Hvis du ble jaget av en alligator, hva ville du gjort?
Haha, for et spørsmål! Jeg vet ikke, løpt kanskje?

61. Liker du håndskriften din?
Ja, synes selv jeg skriver pent.

62. Hvilken sang hører du på?
Counter Strike - Gatas Parlament.

63. Har du vært så full at du har besvimt?
Nei, men har vært nærme :p

64. Om kjæresten din var utro mot deg, hva ville du gjort?
Da hadde han ikke hatt noe mer å vært utro med. :-)

65. Når våknet du denne morgenen?
09:05!

66. Har du søskenbarn?
Ja, jeg har verdens beste nevø, Sebastian. ♥

67. Hva liker du med deg selv?
Øynene og personligheten min.

68. Hvem snakket du med sist?
Torbjørn, kjæresten min.

69. Hva er det verste faget på skolen?
Matte og naturfag. Er ikke så glad i Yrkesutøvelse, som er et fag vi har på Helse- og oppvekst.

70. Hvor skal du bo når du blir eldre?
Det vet jeg ikke. Antagelig i Vestfold. 

71. Hva drømte du i natt?
Jeg drømte at jeg begynte på Re videregående og møtte to gamle venner av meg (som ikke lenger snakker med meg) og de var så hyggelige og tok meg godt i mot. 

72. Hva er det meste du har betalt for en hårklipp?
Aner ikke. Ei venninne av meg er frisør så hun pleier å være ganske snill med meg. :-)

73. Hvor ble du født?
Tønsberg sykehus.

74. Hvordan var din forrige helg?
Jeg satt og spilte Skyrim med kjæresten min og kusinen min.

75. Hva er din favorittsang?
Tjaaa, vet ikke helt, akkurat nå har jeg veldig hekta på "The monster - Eminem ft. Rihanna".

76. Om valper aldri vokste opp, ville du kjøpt en?
Nei! Jeg vet folk vil det fordi de er så søte, men tenk deg hva den valpen gjør.  Den ødelegger ting, den gjør fra seg inne. Det er jo som å ha en ett åring for bestandig.

77. Hva er den beste iskremsmaken?
Sjokolade med sjokoladebiter i.

78. Noen gang likt noen du ikke hadde sjanse på?
Hehe, ja.

79. Har du hjemmeside?
http://lilloroo.blogg.no/

80. Er det noen i tankene dine akkurat nå?
Ja, kjæresten min. ♥

81. Kan du si alfabetet baklengs?
Det har jeg ikke prøvd før, det får jeg helt sikkert til!

82. Kyss eller klem?
Kyss.

83. Ville du forandret deg selv for en gutt/jente?
Kommer an på.

84. Hvis du var født det motsatte kjønn, hva ville du hett?
Mamma hadde på følelsen at jeg var jente, så hun fant ikke noe guttenavn. :-)

85. Har du vært på scenen?
Ja, mange ganger.

86. Hvem er favorittkarakteren din fra Star Wars?
Jeg har ikke sett de filmene og har ingen planer om det.

87. Ville du gjort alt for en person du er glad i?
Ja.

88. Hva kledde du deg ut som din første Halloween?
Zombiebrud, haha!

89. Hvem var den siste som gjorde deg sint?
Søsteren min, Siv-Elin.

90. Hvorfor det?
På grunn av en seng.

91. Hva er din favorittfrukt?
Eple og jordbær.

92. Irriterer vennene dine deg?
Det hender vel det.

94. Blogger du?
Sjeldent.

95. Er du kilen?
Ja.

96. Hvem er/var din favorittlærer?
Inger-Johanne, norsklæreren min fra ungdomskolen. Og jeg liker godt kontaktlæreren min som jeg har nå.

97. Hvilket godteri spiser du på kino?
Popcorn og en melkerull.

98. Syns du gutten skal betale på første date?
Synes man skal dele regninga.

99. Tror du folk snakker om deg bak ryggen din?
Nei, men hvis dem gjør det så bryr det meg ingenting og det er ikke noe jeg går og tenker på.

100. Hva skal du gjøre etter denne testen?
Soveee. ♥

 

FISKEGRATENG, ELLER IKKE FISKEGRATENG?

Da var det denne tiden igjen. Tiden hvor jeg savner å blogge, savner å skrive og kanskje har litt for mye å tenke på. Jeg har i alle fall fått et nytt design, så det er et tegn på at noe begynner å skje. Kanskje jeg har blitt "voksen" nok til å ha en blogg denne gangen?
Akkurat nå surrer p3 i bakgrunnen, mens jeg sitter på senga og lurer på om jeg skal putte fiskegratengen i ovnen eller om jeg skal la være å spise. Jeg har jo veldig lyst på fiskegrateng da...

Jeg kan jo legge igjen en liten liste til de stakkarne som var litt uoppmerksomme på hva de klikket på og plutselig havnet her inne. Eller kanskje var det skjebnen? Huff, sinnsykt dårlig vits fra min side. Eh, hvor var jeg? Jo! Liste, det skal dere få:

♥ Jeg bor nå i Horten.
♥ Jeg er kjæreste med Torbjørn.
♥ Jeg sluttet å spise kjøtt 28 03 12.
♥ Jeg har det veldig bra.
♥ Jeg har begynt på videregående skole, helse- og oppvekstfag.
♥ Foreldrene mine har skilt seg.
♥ Bor for tiden sammen med faren min, men satser på å flytte hjemmefra (igjen) til sommeren.
♥ Jeg var på Tenerifè i mai med ei venninne og var 70 meter over vannet! (Paragliding)


Skolen er slitsom, skjønner du!






Sånn ser jeg da ut, bortsett fra at jeg har rødt hår nå da. For de som var nysgjerrige :-)


Mer enn det tror jeg strengt tatt det ikke har skjedd. Jeg er jo så glad i disse listene når det går lenge mellom hver gang jeg skriver her. Enkel oppsummering, der har du meg!

Får snakke litt om i dag da.. Jeg har da vært på skolen i halvannen time, så dro jeg hjem. Skulle tilbake til naturfagtimen, men tiden fløy fra meg så jeg gadd ikke gå tilbake. Vi ser en film i naturfagen så jeg kan jo se den hjemme. Så har jeg da spilt litt Skyrim og nå er jeg kjempe sulten, så jeg tror jeg avslutter her, setter på ovnen og tenke på fiskegrateng frem til den er ferdig! Ha det!

Hei!

Jeg lever. Er alt jeg vil si for øyeblikket. Jeg vil ikke blogge her igjen før livet mitt har tatt en skikkelig vending og det gjør den forhåpentligvis til sommeren. Helst før det, men vi får se. Jeg håper du vil lese bloggen min da! 

Langt hår over natta ass!!

Fargat håret mitt, y'all! Var egentlig dette jeg skulle skrive et innlegg om her forleden, men fargen var helt på trynet, så det kunne jeg virkelig IKKE vise internett. Så her er det endelige resultatet etter 3 farginger. Så nå er jeg brunette. Jeg som sverget ved Allah, Budda, Gud og alle andre gudeligheter der ute at jeg aldri skulle være brunette igjen, rett og slett fordi jeg ikke kler det. Orker ikke gå sånn, føler meg forferdelig. Men jeg får holde ut et halv års tid. Håret mitt er blitt helt ødelagt av bleikingen det har måttet gjennomgå. NEWFLASH til meg selv; håret ditt tåler virkelig ikke bleking, vent en jævla god stund.

 

Natta!

EDIT: Ja, forresten.. Fikk langt hår over natta! Helt sykt! Check it out!

Tuddelu søte människor

LOST IN SPACE

.....

Helt UTROLIG hvor mange faste lesere jeg har! HerreGUD. Nei, nå ljuger jeg igjen. Vel, jeg kan jo egentlig forstå folk. Hadde egentlig ikke tenkt til å blogge før i morgen, men WHAT THE HECK, HÆ??
Anywho, det ble i dag. Og kanskje i morgen. *Dramaskrik* Ja. Det blir mest sannsynlig TO dager på rad som jeg kommer til å skrive her på den lille patetiske, zøte bloggen min.

Stakk også egentlig innom for å dele denne utrolige, fantastiske, (positivt adjektiv), (positivt adjektiv) filmen med dere! 

 Talas i morgo! Og se på videoen, hvis ikke blir jeg sur!

Trenger hjelp

Jeg trenger noen blogger jeg kan lese! Er det noen som har noen å anbefale? Jeg kjeder nemlig ræva av meg for tida, og kunne tenkt meg noen blogger å lese. INGEN moteblogger og INGEN rosablogger, men helst noen som veit at det finnes noe negativt i livet. Takk.




Loppemarked og første vakt med Norsk Folkehjelp

Hallo i luken!

Da var jeg ferdig med min andre vakt med Norsk Folkehjelp. Jeg har vurdert en stund om jeg hadde lyst til å være med eller ikke, og nå har jeg endelig bestemt meg. Jeg vil være en folkehjelper! Så nå skal jeg melde meg på sanitetskurs der sånn at jeg kan gjøre litt flere ting enn å bare stå der, hehe. Så det blir spennende framover!

Tidligere i dag var vi en liten tur på et loppemarked i Lier og fikk med oss noe små nips hjem. Blant annet en bitteliten kurv, tepose boks, gammelt polaroid kamera (som dessverre ikke fungerer) og ei tomflaske og alt til 45,- kroner! Skal prøve å få tatt bilde av dem i morgen, litt bedre lys da.

I morgen blir det ikke så veldig spennende. Skal vel stort sett sitte inne å loke også kommer mamma en liten tur på ettermiddagen, så blir det kanskje en tur til Oslo.

Snakkes! :-) 

Stikkord:

Endelig iPhone!

Ah, har endelig fått skaffet meg iPhone igjen! Har savnet å ha det. Jeg hadde jo iPhone 3GS før, men så bytta jeg den i en HTC telefon som faktisk ikke selges lenger! Og jeg bytta den i fjor, også allerede så selges den ikke lenger. Er en HTC Desire S, og Desire serien selges da ikke lenger, i følge han i Telekiosken. I alle fall! Har da fått meg en kjempe fin iPhone 4! Ville egentlig ha 4S, men det er egentlig ikke noe kjempe stor forskjell på dem og 4'ern var bortimot 1000,- kroner billigere, så da tok jeg den. Se så fin!:



Og nå har jeg bare Apple gitt! ;-)



Just sayin'.

Stikkord:

Close your tired eyes..

Hei!

En liten stund siden jeg oppdaterte sist her nå, hehe. Har faktisk ikke skjedd så fryktelig mye siden sist gang, og jeg er sånn at hvis jeg ikke har noe spennende å skrive om, så gidder jeg liksom ikke å oppdatere. Kan ikke si at de andre innleggene har vært så fryktelig spennende, men dog. Jeg har skrevet, haha!

Den siste uka har jeg egentlig bare vært hjemme, bortsett fra at jeg har vært hos mamma og pappa i helgene. Jeg har endelig fått inn penger også, så da ble det litt nytt i gangen. Endelig! Og forhåpentligvis får vi spart opp litt til reise i November og etter dét, så blir det å spare opp til nye sofaer, skrivebord, teppe og stuebord. DA blir stua fin og ikke minst ferdig. Det skal bli deilig!

Skal heldigvis fjerne den stygge, brune tingen som henger i midten der, hvis kjæresten min får ræva i gir snart, haha! Han har jo bare sittet og spilt Skyrim de siste dagene, hihi!

Gangen sett fra kjøkkenet:


Gangen sett fra stua:


Måtte ha med dette bilde, det er så herlig! Det er kusina mi sitt tantebarn i vogna. Kler han det ikke veldig godt? ;-)


 Woop woop!

Herrlig besøk og andre søte ting

Middagen hos mor og far var grei, vi ble servert hjortestek med deilig soppstuing og andre gode grønnsaker til. Og min kjære klarte å spise litt gulrøtter også! *Stolt* Han spiser vanligvis ikke grønnsaker skjønner dere ;-) Etter det dro vi forsåvidt hjem til mamma og pappa og hentet Lady, så bar det hjem til Drammen. Der ventet en stor haug med kvist og andre ting på oss. Så vi fikk ryddet nesten halve haugen før vi dro på kino for å se "Ted", en snakkende bamse som røyker hasj og er ganske så morsom! Anbefales å se den hvis du har litt humor innabords. 

I går gjorde vi ingenting spesielt. Jeg satt å lekte med iPaden mesteparten av tiden til Torbjørn kom hjem, han gikk egentlig og var litt småsur hele dagen, men det gikk greit. Litt uoverenstemmelser utover kvelden, men før vi la oss så skværet vi opp, heldigvis :-)

Rett etter at jeg sto opp, så gikk jeg en liten tur og kjøpte inn noen godsaker til min kjære kusine kommer hit i kveldinga! Tenker Torbjørn og jeg tar en tur til en eller annen butikk så vi får kjøpt slikkepott, en visp, en bakebolle, kanskje en langpanne form, par tre-skjeer, og tror egentlig det er det. Vi skal lage brownies og småkaker! Det blir kjempe koselig og sannsynligvis kjempe godt siden vi er de beste kokkene i verden. Liker vi i alle fall å tro..

Hun skal bli her til i morgen, og på fredag så kommer Rikkefina og blir hele helgen! Forhåpentligvis blir det litt spilling av SSX (et snowboardspill som Rikke og jeg har spilt siden vi møtte hverandre i 5. klasse) også blir det sikkert å spise litt rester av kakene, og masse filmer og turer tenker jeg meg! Ser virkelig frem til besøkene mine! Er visst ikke så alene som jeg skal ha til, hihi! :-)

Jeg får dessverre ikke lagt ut så veldig mange bilder heretter, siden jeg ikke aner hvor laderen til kameraet mitt er etter at jeg flytta. Skal kjøpe ny, men er litt irriterende å kjøpe ny når jeg kjøpte ny for ikke så fryktelig lenge siden. Det er kjipt, men når ikke jeg finner det, og ikke mamma og pappa finner det, så må jeg nesten bare kjøpe ny. Elsker jo kameraet mitt og elsker å ta bilder, så må nesten få ladet det! Hehe.

Men nå kom min kjære kusinus, skrives seinere bitchezz! ;-) 

hits